Romsdal sogelags årsskrift

Rødven gard og ætta

Kåseri holdt ved innvielsen av Rødven kirke 15/7 1964

Av Herlof Grüner

            Han tilhørte landets stormannsætter og var gift med ei Romsdalsjente og med henne hadde han fatt et betydelig jordegods i Romsdalen bl. a. Mjelve gard og gods i Fanne.
            1 kyrlag jord i Rødven tilhørte denne godssamlinga, og dette kyrlag var lagt under erkebispestolen med urette av erkebiskop Aslak Bolt. Erkebiskop Gaute gav godset tilbake til ætta, og sa at han ville gjøre det samme med annet gods, som erkebispestolen hadde fått med urette.
            I 1520 budde en Jon i Rødven. Han betaler d. å. 3 lodd sølv i personlig skatt og 2 lodd sølv og 1 mark i penge for jordegods. Jon var en velstandsmann og helst lensmann i Rødven otting.
            Garden nevnes atter i 1547. Det er et brev som forteller oss, at Olav Frykeson og hustru Ranny Andersdotter nå eier dette ene kyrlag i Rødven og selger det til sogneprest til Veøy Nils Knutson og hustru Gurå Rasmusdotter for 30 romsdalske kyrlag. Brevet er bare på 5 linjer, men gir oss mange opplysninger.
            Sognepresten til Veøy, Nils Knutson, var den siste katolske prest i Veøy. Han nevnes i et notat over "skienk i Bud" til riksmøtet 1533. Han var den største gaveyter av alle de som gav matvarer til dette store møtet. Han var sjølsagt en rik mann, prest til ett av landets største prestegjeld og kannik til Trond heim domkirke. Mere vet vi ikke om han før nå i dette brevet av 1547. Han har som mange andre prester føyet seg etter forholdene og skiftet tro, og fortsatt som sogneprest til Veøy. Han har gifta seg, kona heter Gurå Rasmusdotter, og han kjøper jord. Dette kyrlag i Rødven var hans kones odel og selgerne var hennes slektninger.

            Den første mann vi finner som eier dette store jordegodset, var ridder etter helst vepneren Svein Arneson. Han levde i første halvdel av fjortenhundredeårene og var eier av en mengde jord i Romsdalen. Mjelve i Fanne var ættas sætegard. Svein Arneson var gift to gange. Navnet på første kona hans er ukjent, men med henne hadde han sønnen Bård Sveinson. Andre kona hans var Kristina Taraldsdotter Kane. Foreldra hennes var ridder og riksråd Tarald Sigurdson Kane, gift med Adals Ellingsdotter, ho ætta vel helst fra Finneætta på Voss. Kristina Taraldsdotter var søkkrik og ble kalt "Smørhetta" og ho var i alt gift 4 gange.
            Bård Sveinson, sønn av Svein Arneson og første kona hans, fikk arven etter foreldra. Bård hadde 3 sønner, Svein, Aslak og Anders Bårdsønner og ei dotter Ragna. Ho ble gift med Torstein Askelson Bjørke. Det var slike stormannsætter prestekone Guri Rasmusdotter hørte heime i. Det er ikke fleire opplysninger kjent fra arkivene om presten Nils Knutson, men så dukker det plutselig opp et dokument På garden Holsbø i Kleive. Det gjelder en dom av 31/5 1605 angående jordegods i Osen og Kleive, hvor Anders Torstenson på Hurrel og broren Rasmus Torsteinson Farstad legger fram i retten breve om sin eiendom i Osen og Kleve datert 1526. Det ene brevet forteller, at Torstein Rasmussen Hurrel eier et nærmere oppgitt jordegods i Fanne. Denne Torstein Rasmusson var bror til prestekona Gurå Rasmusdotter.
            Videre er der et brev om, at Anders Nilson på Dalset og Ane Nilsdotter i Rødven, Ingebrikt Olson på Berg og Ola Olson på Hammervoll hadde solgt endel jordegods i Fanne til Anders Torsteinson Hurrel. Anders Nilson på Dalset og Ane Nilsdotter i Rødven er søsken og deres foreldre presten Nils Knutson og Gurå Rasmusdotter. Ingebrikt Olson Berg og Ola Olson Hammervoll er også medeiere og er antakelig gift med hver sin søster, døtre av presten Nils Knutson og hustru Gurå Rasmusdotter.
            1597 er Anders Nilson bruker på Dalset og eier 3 våg 1 pund fiskeleie jord. Anne Nilsdotter i Rødven eier s. å. 1 våg 2 pund fisk jord. Anne Nilsdotter er gift med Lars Jemt som bor i Rødven 1597 og han eier 1 1/2 våg fisk jord. Lars Jemt må være en slektning av presten Nils Jemt, sogneprest i Grytten og død 1581. Da passer det godt at han og presten Nils Knutsons datter var ektefolk.
            1597 var Harvoll allerede utskilt fra Rødven som egen gard og Vollan finner vi som sjølstendig bruk 1617. Rødven, Vollan og Harvoll hadde hver en skyld av 1 1/2 våg fisk, til sammen 4 1/2 våg fisk, som var regnet for 11/2 heilgard.
            Lars Jemt i Rødven må være død mellom 1597 og 1603. Dette år er sønnen Erik Larson bruker sammen med Ane Nilsdotter. Det fortsetter slik årene utover, men etter 1628 er hun borte fra regnskapene. Hun måtte da være gammel, 80 år eller derover.
            Erik Larson Jemt er nevnt i skattemanntallene til 1651. Han var lensmann i Rødven otting, og Rødven er lensmannsgard og tingsted. 1645 er lensmannen nevnt i koppskattemanntallet. Han hadde kone og 1 sønn heime på garden, tjenestedreng og to piker. Han åtte 1 1/2. våg fiskeleie odelsgods og var skattefri. Han hadde vel flere barn, men bare to sønner kjennes: Jon som 1636 gifta seg med ei enke på storgarden Myklebostad i Vistdal. Tron som brukte 2 våg og 2 pund fisk i denne gard var død, og Jon gifta seg med enka. 1651 nevnes lensmann Erik Larson for siste gang og sønnen Knut har overtatt garden og 11/2 våg fiskeleie odelsgods, som var hele daværende Rødven gard.
            1657 fødde han 3 hester, 18 kjør, 15 småfe og 1 gris på garden. Husmannen Erik hadde to kjør.
            1695 hadde Veøy kirke fått tak i 2 pund av landskylda og eier heile bøkselretten. Knut eier nå 2 pund fisk i egen gard.
            1664 er Knut Erikson 50 år gammel, han hadde 3 sønner, Erik 11 år, Ola 8 år og Lars 3 år. Knut hadde 1671 bøksla Veøy kirkes gard Ottestad, storgard på 4 våg fisk. Han mente vel å drive begge garder, men så døde han i 1672 eller 73. Enka gifta seg med en Børre og han ble nu bruker i Rødven. De to pund fisk, som ætta eier i garden er blitt delt mellom enka og barna med ett pund på hver 
            Garden hadde utover 1600 tallet både sag og kvern.
            Knuts eldste sønn Erik, som var 17 år da hans far døde ble på Ottestad og ætta forsvinner nå fra Rødven gard for framtida.
            Børre som ble gift med enka etter Knut Erikson brukte garden utover til 1711, da han også brukte Vollan samtidig med Rødven.
            1708 får vi opplysning om husa på garden. 1698 kom det inn i bygda en familie av et helt annet slag enn folk flest. Navnet hans var Peder Pederson, kopperslager av profesjon og svensk av fødsel. Han hadde bade kjerring og barn med seg og slo seg ned i Ottestadvika, som sia ble kalla Koppervika. Slog og lur var han og 1708 ble han tilsatt som bygdevekter og hadde oppsyn med hele fogderiet.
            Han hadde satt inn ei kiste hos Børre Rødven og i den var det vitnefast 100 engelske kroner.
            Natta til den 21. januar 1708 kom det en kar fra ei anna bygd og tok pengene. Han hadde tatt en stige og brutt opp loftsvinduet. Her får vi vite at i Rødven var toetasjes hus med vinduer i loftet. Olafsen mener, at husa på Veøy prestegard var den første loftsbygning i Veøy, denne var bygget 1750. Gardsbygninga i Rødven må være bygget av lensmann Erik Larson eller sønnen Knut før 1671.
            1695 eier Veøy prestestol 21/2pund fisk i garden, brukeren Børre eig 1 pund og Knut Rødvens barn 1 pund. Prestebolet eier heile bøkselretten.
            1727 er kaptein Lossius flytta inn på garden. Veøy prestebol eier sine 21/2 pund og Erik Ora de 2 pund som Børre og Knut Rødvens barn åtte sammen.1 våg 1 pund fisk i Landre ble i sin tid utlagt til løytnanten. Dvs.. han skulle ha landskyld, førstebøksel og andre utredelser som garden gav. Landre var aldri brukt som løytnantens åsetes gard. Åsetesgard var først Hatle i Eid, deretter Frisvoll. Rødven kirke var eier av Landre, men kongen og kirka makeskifta slik, at kirka skulde få igjen av kongens gods på Nordmøre
            1735 gav kongen bevilgning for Lossius til å makeskifte dette bruk i Landre mot Rødven. Vi må huske, at kirka eide mesteparten av landskylda og heile bøkselretten i Rødven. Kirka fikk nu tilbake Landre. 1735 brente husa på garden og Lossius mista mye både av løsøre og eiendom. Han bygde husa oppatt på 2 år. 1736 hadde Lossius fatt kjøpt 21/2 pund og bøkselretten som Veøy prestebord var eiar av. 2 pund var framdeles på bondehender. Dette jordegods overtar sønnen løytnant Lossius etter skjøte fra mora og i 1743 få han kjøpt de 2 pund som var på bondehender. Løytnanten eier nå heile garden og han selger den i 1751 til løytnant Ziegler, som 1754 19/4 selger den til Knut Olson Holmem. Han var født på Ytre Holmem 1726 og døde 1799. Foreldra hans var Ole Pederson Holmem og h. Synnøve Tronsdotter Dale, begge av de beste bondeætter i bygdene her. Knut ble først gift med Anne Eriksdotter Jerset, f.1726 d. 1759, viet s. å. han kjøpte garden i 1754. Far hennes var Erik Olson Ora og h. Sigrid Andersdotter Misfjord fra Vestnes. De hadde 3 barn: Ole f. 1754, Erik f. 1756 d. 1826 g. m. Sara Jakopsd. Skorgen i 1790. De budde på Ottestad. Synnøve f 1758 d. 1825 g. m. Steffen Pederson Vågseter i 1789. Knut Olson gifta seg igjen året etter kona døde i 1760 med Brit Ingebriktsd. Hammervoll. Hun døde samme år og Knut gifta seg for tredje gang i 1763 med Marit Olsd. Kolflot. Ingen barn i de to siste ekteskaper.
            Da skifte etter første kona hans ble holdt i 1759, ble boet taksert til 200 rdl.
            2. Knuts sønn Ole f. 1754 død 1813 fikk skjøte på garden. 1791 Gift med Ingeleiv Iversd. Norvik f. 1767, datter av Iver Jakopsen Norvik og h. Marit Olsd. De hadde 9 barn, 6 sønner og 3 døtre. 2 sønner og ei datter døde som barn. 1813 er det skifte etter Ole Knuts. Formue taks. til 689 rd.
            3. Eldste søn Knut Ols. f 1797 død 1872 g. m. Synnøve Andersd. Eide f 1799. Hennes foreldre var Anders Anders. Eide og h. Synnøve Børgesd. Haukeberg. Knut og Synnøve ble gift 1824 og Knut fikk skjøte på garden 1825. De hadde 3 barn, Ole, Ingeleiv og Synnøve.
            4. Synnøve Knutsd. f 1825 død 1915 ble 1855 gift med Sørn Sørnsen Sæbø fra Voll, f 1821 d. 1876. Foreldrene hans var Søm Knuts. Sæbø og h. Guri Pedersd. Bjørke. Han fikk skjøte på gården av sin kones bror Ole Knuts. 1856, sjøl hadde han fått skjøte fra sin far i 1849. De hadde barna Knut, Serianna, Søren og Ole Andreas.
            5. Eldste sønn Knut Sørensønn f 1857 fikk skjøte på garden 1890, gift 1892 med Klara Johanne Vebjørnsdatter Svendsen, født pA Ullahammer 1876 19/6. Foreldrene hennes var Vebjørn Knutsen Svendsen og h. Pauline Lassesd. Eide.
            6. 1935 fikk Knut Knutsen og broren Sigmund skjøte på gården og 1951 skjøter Sigmund sin part til broren Knut og han blir eneeier av garden.
            Da Klara Vebjørnsdatter ble gift med Knut Sørensen i 1892 kom nytt blod inn i ei gammel Romsdalsætt. Svendsen-ætta kom fra Hallingdal. Den første mann kom til Sunnmøre og kjøpte storgarden Ørstavik i 1805. Han var sendt dit av Hans Nilsen Hauge, som hadde et enestående skarpt blikk, både for mennene han valgte ut og de eiendommer han rådde dem til å sette seg ned på. Vebjørn var av ei rik ætt i øvre Hallingdal og Haugianer. Han hadde 11 barn og Klara var hans sønnedatter. Ætta er spredt vide utover og er vel ved sida av Hallingdals-ætta etter Blank-Ola, som er behandlet både av videnskapsmenn og i litteraturen, den mest bekjente av Hallingsættene.
            Omkring 1600, da vi begynner å få mer utførlige skriftlige kilder, stiger bygda fram med gard og tun omtrent som i dag. Korsan og Bakken finnes første gang i skattelistene 1603, likeså nedre Hunnes. Vollan kommer til 1617 samtidig med Stangenes og Lybergsvik. Ætta etter presten Nils Knutson satte nok sitt preg på bygda. De fleste av denne ætta gikk ut fra Dalset og personnavnene der er preget av noe fremmed, utenom bondenavneskikken. Navn som David, Isak og Jakop finnes der i denne tid og Nils, Rasmus, Knut, Torstein og Anders er minner etter presten Nils Knutson og Gurå Rasmusd. Det er ikke mange her i bygda og nabobygdene, som ikke får disse to personer til stamfedre. Ætta etter Lasse Jemt i Rødven kom bort fra garden omkring 1671, men den lever på andre steder. På Landre bodde i 1640 ei ætt, som etter et tingsvitne d. å. stammer ned fra den gamle Kane og Trygge ætt, og på Ottestad og nedre Hunnes satt ei ætt som eide odel i begge gardene. På Nedre Hunnes kan vi følge denne ætta mann etter mann fra sist i 1500 tallet til i dag og ætta har levd på sin odelsjord i 400 år eller mer.
            På Hammervoll var ei ætt, som må vere både av presteætta og Aspe-Kaneætta. Utover fra 1600 var Knut og Nils brukere og odelseiere. Nils eide sammen med Knut Anderson Nesje odelsgods, og Knut Anders. Nesje var av Trygge - Kane-ætta. Han var far til den Mogens i Stenså, som var hovedperson i tingsvitnet om Nesje 1640. Når de eier gammelt odelsgods sammen, må de være slektninger.
            1637 har Nils sag i elva, og han eier odelsgods 3 våg 2 pund. Etter han kommer Anders som fullgardsmam og odelsmann. Ætta etter Anders og sønnen Ingebrikt lever den dag i dag. 
            Noen store hendelser får vi vite lite om. Tida gikk med slit og strev og folket var i stadig arbeide fra fjære til høgste fjell. Det var hundrede gjøremal heime på garden og sjøbruket måtte også passes. Bygda hadde på denne tid notbruk og fjordene gikk ofte fulle av sild.
            Det var ikke stor tid og høve til annet enn det daglige strev. Tyveri og andre uærlige saker finnes intet om i bøtelistene. Et lite gløtt inn i en festlig stue får vi i 1636. Det var en sammenkomst på Hunnes, og Bjørn Jonson ble uvenner med Lars Sandnes. Han hugg inn gjennom døra etter Lars, og kona til Lars kom og la seg mellom. Da slompa Bjørn til i hugge henne i en finger. For dette blodvide fikk han 7 rdl. i bot. Det var over 2 kuverd. Mest var det leiermålssaker, som var en stadig strid mellom prest og bonde. Etter gammel sed og skikk var det festerollet eller trolovelsesgildet som for bonden var det avgjørende. Der skulle etter loven presten og to vitner være tilstede. Da ble avtalt om heimefølge og morgengave til bruden m. m. Etter trolovelsen flytta bruden heim til mannen og de levde som mann og kone. Vielsen fikk de ta når det passet, helst midtsommer eller i jula.
            Men kom barnet, som det oftest gjorde, før den naturlige tid etter vielsen, så ble det bot, men den var mindre enn for ikke trolovede personer. Ett og annet slagsmål var det, men ikke tyverier. Etter 1684 har vi justisprotokoller helt fram til våre dager. Tyveri i bygda forekommer ikke, slikt som kom for retten i alle fall.
            I amtmannens innberetninger får folket i Rødven og Vestnes sogne den attest, at de er de mest vindskipelige, edruelige og mest arbeidssomme i fogderiet. I disse to sogne var den jevneste velstand og den minste standsforskjell. Utover 1800-tallet hadde bygda mange dyktige menn som stod ferdige til å overta stillinger, som etter hvert stod åpne for landsens folk.
            Det er vel ikke mange bygder, som etter folkemengden har brakt fram så mange velutdannede og dyktige personer. Allerede omkring 1820 åra begynte folk å flytte på seg. Det ser en av utflytningslistene, som presten førte. De dro ut, både menn og kvinner. Byene Molde, Kristiansund, Trondheim og Bergen reiste mange til. Helt opp til Gildeskål og andre steder i Nord-Norge reiste ungdommer og slo seg til. Fra begynnelsen av 1870 åra begynte utvandringen til Amerika og den vokste etter hvert til begynnelsen av dette åhundrede.
            Mange av disse som reiste ut kom seg høgt opp. En ble forvalter på Hakedals verk, han hadde sønnen professor Knut Dahl. En annen ble myntmester på Kongsberg o.s.v.
            Heime i bygda var mange dyktige menn. Trangen etter lærdom var stor. Mange gikk lærerskole og ble lærere. Enda flere valgte underoffisersskolen og gikk til topps som underoffiserer. En av de første som gikk denne skolen, endte som fanejunker og kvartermester på Molde og sønnen fulgte etter faren opp i samme stilling. Bror av den siste ble offiser. Bygda fikk sitt bibliotek i 1829, og det ble kjøpt inn bøker og folk leste. Dette biblioteket i Rødven, fantes i bygda inntil for noen år siden. Svært mange av de gamle bøkene var i behold, og jeg tror denne boksamlinga var temmelig enestående. Men så brente ungdomshuset her og hele boksamlinga med. Store kulturverdier gikk tapt, verdier som aldri kan erstattes. Bygda ble fattigere. Denne boksamlinga ble samla og verna om av bygdas egne folk. Omkring midten av forrige århundrede fikk Veøy kommune både bank og brannkasse. Blant de drivende krefter  å skape disse institusjoner var to mann her fra bygda. Tror jeg nevner navn på dem: Lærer Ivar Stangenes og Knut Ingebriktsen Dalset. Begge var to særpregede og begavede menn. Og etter dem stod alltid menn ferdige å overta enten det gjaidt bestyrelsen av de opprettede institusjoner eller det gjaldt kommunale og offentlige verv.

            For de to bygder på hver sin side av fjorden som utgjorde Rødven sogn, var kirken i Rødven det samlende midtpunkt gjennom mange hundrede år. Hit ble barna brakt, ofte bare noen timer gamle for å bli båret fram til den hellige dåp. Her møttes alle, både store og små, til dåp og konfirmasjon, vielse og gravferd. Den gamle kirkegard er i sannhet et hellig sted. Her hviler de fleste av sognets folk. Inntil midt i 1870-åra hadde begge bygder felles gravplass her, kanskje mere enn i 700 år. Noen kom bort på sjøen og ute på havet, andre døde i krig og ufred, eller på andre måter, langt borte fra bygd og heim, men storparten av sognets folk ble nok gravlagt her på denne kirkegården. Regner en 5 dødsfall for året i  disse to bygdene blir det 3.500 gjennom en tid av 700 år. En mann fortalte meg, at han var med og tok opp grav til far sin. Det var litt før 1900. Han hadde hørt sagt at i samme grava var lagt ned alle som. hadde hatt navnet Ola Olsen i Bakkå, sønn etter far. Han sa, at de fant 3 hjerneskaller. Den første var heil og lite skadd. Det var etter farfaren til meddeleren, han døde i 1847. Så fant de en skalle, som var mye medtatt og tilslutt restene av en tredje, hvor bare en liten plate var igjen. Det var farfar, oldefar og tippoldefar til meddeleren. Det var rart, sa han å se disse restene av mine forfedre, folk jeg aldri hadde sett, men hørt nevnt,
            Gjennom den lange tid kirka har stått her, har bygdas folk verna og hegna om den, og når kirka fikk stå gjennom vandaltida i forrige århundrede, skyldes det ene og alene bygdas og sognets folk, og deres omsorg og hengivenhet for sin gamle kirke, Ikke minst er å takke de, som gjennom vekslende tider bodde på gården. Kirken og gården var ett, et begrep sammen. Et rom som stod til rådighet for presten, har det alltid vært på gården.