Store-Rasmus

Bjørn Jonson Dale.

Opphavet til Store-Rasmus
Me er byrge av Store-Rasmus, med rette. Denne rike og opplyste "bondeopprøraren" frå 1600-talet har, som ein av svært få sunnmøringar, fått plass i rikssoga. Då er det ikkje uventa at spørsmålet om opphav og ætt vert stilt.

Etterslekta hans er kjend. Men så mange fleire vil gjerne vere av same ætta, og granskarane har no i over hundre år gissa på kor Store-Rasmus var fødd.
Det pussige er at svaret så å seie har lege "oppe i dagen" like sidan Ivar Myklebust si bygdebok "Ørsta", den første på Sunnmøre, kom ut 1933. Den kritiske Myklebust skriv ikkje noke om Rasmus sitt opphav, berre: "Han hadde mykje skyldfolk i Ørsta" (s 123). Det vanlege på den tida var å hevde at

Store-Rasmus var ørsting, anten frå Ørsta sokn eller skipreidet av same namnet (som også femnde om Vartdalsstranda).


Soga om Store-Rasmus...
Martinus Rogne (1885-1951) er vel den som har granska Store-Rasmus mest, og han oppsummerte arbeidet sitt i skriftet "Soga om Store-Rasmus og Unge-Rasmus på Myklebost" (utan årstal, men utkome 1947 eller seinare), eit retta særprent av same stykket i Rogne: "Haram bygdebok" (1947). Rogne sine tidlege arbeid om Store-Rasmus var lite gode, og han fekk stryk for dette av historikaren, professor Halvdan Koht i "Norsk Bondereising". Rogne vart flinkare etterkvart, og det er ikkje stort å utsetje på "Soga om Store-Rasmus...".


Odelsgodset
"Eiendomsretten til odelsgods var prov for slektskap," skreiv Rogne, rett nok. Men så rota han seg vekk i ei odelssak frå 1681, og enda i luftige opphavsspekulasjonar.

Rogne kjende Store-Rasmus sitt odelsgods, og det er svært påfallande at han hefta seg så mykje med godset i Ørsta - i Hagen, Sætre og Mork - men derimot mest ikkje med odelsgodset i Lid, Ørskog, som utgjorde stordelen av Rasmus sitt jordegods.
Etter oppgåvene i jordeboka 1661 åtte Store-Rasmus ("och hans medconsorter", dvs medeigarar) 3/4 av den store garden Lid i Ørskog, nemleg 11 mællag 1 fjerdingslag av i alt 15 mællag. Resten var i eiga til Ørskog prestebord. Garden hadde 4 brukarar, og 3 av dei var Rasmus sine leiglendingar.

I Ørsta åtte Rasmus 6 mællag i dei tre grannegardane Hagen, Sætre og Mork, som under eitt hadde ei landskyld på 37 mællag. Resten av godset var i eiga til brukarane (14 mll), borgaren Jens Gundersen i Kjeldsund (vel 15 mll), bonden Ivar Ingebrigtson i Sandvik Ryste (3 fjerdingslag) og Ørsta kyrkje (1 mll). Store-Rasmus åtte altså berre snautt 1/6 av godset, men han må ha hatt odelsrett til alt.

Dessutan svara Rasmus odelsskatt av 3½ mællag (halve garden) i Øvreli (Øvre Brandalsli) i Vanylven skipreide.


Leiglending som godseigar
Rasmus Ingebrigtson sat som leiglending på Myklebust, men åtte eit jordegods på snautt 21 mællag (vel 5 våger fiskeskyld) og hadde i vissa 5 leiglendingar som bygsla gardane sine av han (dei svara førstebygsel, tredjeårstake og årleg landskyld).

Sjølv bygsla Rasmus gard av Giskegodset.
Tilfellet var slett ikkje eineståande. Mange leiglendingar åtte jord. Men motsett Rasmus var det få bondejordeigarar som fekk meir enn berre landskyld; den verdfulle bygselretten var gått tapt til jordeigarar, propietærar, av borgar- og embetsstanden.


Godsstruktur
Ved første blikk er det klårt at eigarluten i Lid var "juvelen" i jordegodset til StoreRasmus. Dette var heileige til 3 bruk, medan ørstagodset berre var partar i tre gardar (rett nok med bygselrett til 1 bruk på Mork). Vanylvsgodset som han skatta av var nok stykborna hans sitt arvegods.
Dreg ein inn andre kjelder går Lidgodset si særstilling endå klårare fram. Garden hadde skog og ei god sag, som Rasmus nok fekk særskild leige av, og Rasmus kan ha vore eineeigar seinast frå 1637. Og: I vissa 1635-36 dreiv Rasmus dreiv Lid sag for eiga rekning (sakefall 1636-37, lensrekneskapa for Sunnmøre).

Hadde ein berre desse opplysningane, ville det likevel vere forsvarleg å hevde at Lid i Ørskog måtte vere Store-Rasmus sin fødestad.

Men me veit meir.

Lidætta
I "Ørsta" la Ivar Myklebust inn eit vedlegg Kjeldeskrifter med 288 nummer (ofte fleire skrifter under kvart nummer) frå 1385 og utetter. Under nummer 98 finn me eit brev, dagsett Vågneset (i Borgund) 27. juni 1651, der ei ætt frå Lid i Ørskog med odel i Hagen, Sætre og Mork i Ørsta er opprekna.

Ættfaren er kalla Ingebrigt Jetmundson Lid, far til Jetmund Ingebrigtson Braute, far til Ottar Jetmundson Braute, som 1651 vitna at faren Jetmund kring 1625 selde 1 mællag i Sætre til frenden Arne Helgeson Mork i Ørsta.

Etter manntalet 1666 var Ottar Braute då 56 år gamal, dvs fødd kring 1610 (+/- 5 år). Farfaren Ingebrigt Jetmundson Lid må då vere fødd kring 1550.

Fleire av ætta er nemnde: a) Eiliv Pederson Lande, son av Brite Jetmundsdotter, b) Ola Arneson Lid, son av Synneve Jetmundsdotter, og c) Ivar Ivarson Giskemo, son av Ivar Arneson Sjøholt.

Kronologiske tilhøve tilseier at Brite og Synneve Jetmundsdøtre må vere fødde midt på 1500-talet, og eigedomstilhøva viser at dei må ha vore Ingebrigt Jetmundson Lid sine søstre. Ivar Arneson Sjøholt kan ha vore bror- eller søstersonen deira.
Og Store-Rasmus?

Frå Jetmund til Rasmus
Kring 1550 budde ein Jetmund på Lid i Ørskog. Han og/eller kona hadde odel i Lid og samstundes i ein ørstagard (Sætre, dvs dei seinare gardane Sætre, Hagen og Mork). Dessutan hadde dei svært truleg odel i Lande (Øvre og Nedre med Bårdsgjerde), Sjøholt og kanskje fleire gardar med.

Godt og vel hundre år seinare åtte Rasmus Ingebrigtson Myklebust ein stor del av dette jordegodset. På Lid var han einerådande, i Ørsta berre ein av fleire eigarar.

Store-Rasmus var tvillaust son av Ingebrigt Jetmundson Lid, og det er rimeleg at mor til Rasmus var den som tilførte ætta odel i ørstagardar. For der Store-Rasmus tydelegvis rådde over ein brorlut i ørskoggodset, åtte han berre ein søsterlut i ørstagodset.


Og attende - og fram
Soga om Store-Rasmus er ei soge om ein "aristokrat" i naud, men ein som stridde for å overleve i opphavsstanden sin - og jamvel lukkast.
Rasmus var den siste aktive og sjølvmedvetne utløparen av det som må ha vore ei sunnmørsk stormannsætt i mellomalderen. Ulikt andre slike utløparar vart han ikkje noken "overløpar", til borgar- og embetsstanden, men heldt seg og overlevde i "bondestand".

Dette karstykket er i grunnen umåteleg stort, historisk sett - heilt eineståande. Rasmus og etterkomarane hans var og blei like rike på midlar, for ikkje å seie kunnskap, som dei leiande laga i sunnmørssamfunnet på 1700- og 1800-talet, borgar- og embetsstanden. Men Store-Rasmusætta heldt seg til og i bondestanden - sjølvsagt som dei fremste mellom likemenn - og dette er eg viss på var eit val.

Ivar Aasen gjorde sitt for å bygge bru mellom det byrge gamalnorske og det meir smålåtne "nynorske" - men han var ikkje klar over at brua sto der allereie: ætta etter Store-Rasmus hadde halde ho oppe, og opa, i 200 år.


Sunnmørsposten 14. september 1996