Branntakster for Molde

At ilden er en god tjener, men dårlig herre er en sannhet uten modifikasjoner. Når ilden slapp løs og gjorde seg til herre skapte den gru og redsel blant folk og avstedkom ofte store tragedier. Ikke minst i byer og småsteder med tett bebyggelse kunne det bli rene katastrofer. Allerede våre eldste lovverk inneholder da også generelle bestemmelser for å hindre brann.

Da Romsdals Budstikke ble startet i 1843 fant byfoged Quinsgård at en annonse der lettvint kunne gjøre moldenserne kjent med en viktig del av brannforordningens bestemmelser.

Under Straf af 32 shilling må heller ikke Ild eller Gløder bæres fra et Huus til et andet enten over Gaard eller Gade under åben Himmel, uden under tillukkede Kar, bringes herved i Erindring med tilføiende at Ildfader eller andre Kar, som ere beskadigede saaledes at Ild kan spildes, ikke kunde henregnes til tillukkede Kar, og derfor ikke heller maa benyttes til at bære Ild under aaben Himmel.

Denne annonse gir oss et blikk inn i en tid med tungvinte fyrtøy med stål, flint og knusk. Det var derfor vanlig at folk hadde fyrfat som de fraktet glør i fra ildsted til ildsted, ofte fra hus til hus. Eller som når det forsmedelige hendte at varmen gikk ut og det måtte lånes varme hos naboen. Under en slik tur, «når hun sprang som hun var ute for å låne varme» kunne lett en glo blåse avgårde og forårsake brann.

I 1850 fant byfogd Hamre det nødvendig å kunngjøre visse paragrafer fra «Anordning angaaende Brandvæsenet». Han laget en plakat som han slo opp på veggen til sprøytehuset, og lot den også samme dag kunngjøre «ved ringning». Det vil si at bytjeneren gikk rundt i gatene, og på visse steder ringte han med en bjelle for å tilkalle folks oppmerksomhet før han leste en kunngjøring.

Placat!

Anordningen angaaende Brandvæsenet af 18 de August 1767 indeholder blandt andet i dens 4 de Cap: følgende:

§ 7.
Bødkere, Snedkere, Dreiere, Skomagere, Hjulmænd og alle andre, som med Træ eller Spaanere omgaaes, skal under Straf forsigtig iagtage deres Ild og Lys, og de Spaaner, som daglig falde, strax i deres Husholdning forbrænde eller skaffe dem ud af Værkstedet paa et Sted hvor ingen Ild eller Lys kommer.

§14.
Tobaks Smøgen i Stalde, Staldkammere, Senge Loer, Lader, Høelofter eller andre steder, hvor Materie ligger, som Ild hastig kan fænge, forbydes under Fængsel og vilkaarlig Straf paa Kroppen. Husbond eller Hustrue, som hermed seer igjennem Fingre, skal bøde 10 Rdlr, hvorav Angiveren nyder Halvparten.

§16.
Ingen, hvo det være maa, er tilladt at smøge Tobak paa Gader og Gaarde under aaben Himmel, hvor man er ved Bygninger, uden Pibehytte paa Piben, under Straf 32 skilling, hvilke uden nogen Indvending hver Gang til Angiveren skal betales. Overholdelsen af disse og Brandordningens øvrige Bestemmelser indskjærpes Enhver og tilføies at enhver Overtredelse vil blive paaseet og paatalt».

Når Molde fikk offentlig brannvernsutstyr er foreløbig ukjent. I byens budsjett fra 1843 har brannvesnet eget kapittel. Av det fremgår det at det betales grunnleie for et sprøytehus, og det er ført opp utgift til nytt brannseil og et større sprøytehus. I budsjettet for 1844 finner vi igjen posten grunnleie, lønninger og «Reparation af den i Bergen værende Sprøyte, eller anskaffelse af en ny.» Av dette forstår vi at på det tidspunkt var et ordnet brannvesen forlengst etablert.

Enda mer interessant er det å vite at en gammel brannsprøyte, et klenodium som gikk tapt i 1940, menes å være anskaffet før 1750. Den hadde i alle år vært godt passet og vedlikeholdt og var i bruk under brann så sent som 27. november 1926. Da den gikk tapt var den altså omkring 200 år og hadde vakt oppmerksomhet i kretser innen det offentlige brannvern.

Dette er den hollandske sprøyten som antagelig ble anskaffet før 1750. Den er dobbelsylindret og fire mann måtte til for å drive pumpen med tilstrekkelig hastighet. Det var ikke svingbar hjulstilling foran og den var derfor ikke så lett å manøvrere i svinger. Pumpen kunne ikke suge opp vann. men ble påheldt vann fra brannpøser over vannkjede som ofte kunne kreve stor bemanning.

Den gamle sprøyten var fra Heydens fabrikk. Dette fine fabrikkmerket som var plassert på sprøyten, viser en slange som kveiler seg omkring en flamme som den spyr vann utover.

Da Molde i 1742 fikk kjøpstadrettighet ble det behov for et «bytingshus til rettsmøter, arrestanters bevoktning og et par brandsprøiters bevaring».

Av det som her er trukket fram kan vi med en viss rett kunne anta at Molde fikk sitt offentlig brannvesen i 1740 årene.

Selv om det kunne være fristende å komme inn på andre interessante ting i denne sammenheng, må det forbigåes her. Derimot er det all grunn til å nevne at Molde som en av de første byer i landet allerede i 1865 bygget er vannverk med brannventiler i gatene. Til å betjene dette ble det skrevet ut 28 mannskaper som ved brann ble kalt sammen av tamburens trommehvirvler og ringing med kirkeklokkene.

Brannpøser, stige og rivingshake var fast utstyr i alle hus. Antall pøser avhang av husets størrelse.

Bildet viser tre pøser fra ulike perioder i byens historie, alle nå på Romsdalsmuseet. Den t. v. er fra Reknes Hospital. nr. 2 har tilhørt Ole Lind, Matr. nr. 51, pøs nr. 1 (ca. 1850) og den til høyre er en seildukspøs av litt nyere dato.

(Foto Romsdalsmuseet 1986.)

I 1897 ble vannverket utvidet samtidig som det ble ansatt faste brannmannskaper i tillegg til de utskrevne. I 1906 fikk byen sitt første elektriske brannvarslingsanlegg. Det omfattet signalkasser i gatene med varsling til stasjonen og derfra ut til mannskapene. Med det brannvern som da var etablert sto byen i forhold til størrelsen, godt rustet i kampen mot «ilden som herre».

Brannvern i gamle Molde og bybrannen i 1916