Kobberverket på Smøla

I begynnelsen av 1700-tallet var det oppgangstider for våre kobberverk, særlig gikk driften på Røros og Meldal godt. I hele landet gikk det en skjerpefeber. Ute på Smøla ble det funnet kopperholdig malm i utmarka på gården Skjelberg.

Kobberverket på Smøla er kort nevnt i "Et og Andet om Edøe-Præstegjeld paa Nordmøer af Hans Grøn Bull (1817)  

"Paa Smølen findes tillige adskillige andre Steenarter, saasom Kalk- og Pimpsteen; denne Sidste er egentlig en vulkanisk Frembringelse, og findes i Askehøie omkring ildsprudende Bjerge. Bruunrødt (udludet Jernjord eller sød Vitrioljord, Terra vitrioli dulcis) gives ved Gaarden Schielberg, hvor endnu Gruberne sees af et der anlagt Kobberverk, hvis Marsovn stod ved Gaarden Tyrhoug paa Edøen; det har nok aldrig været af Betydenhed, og intet Udførligt har jeg seet eller læst derom."

I en "Fodnode":

"Kobberverk ... intet Udførligt har jeg seet eller læst derom] Det af Hr. Etatsraad Fr. Thaarup anførte Manuscript paa Omslaget af den topographiske Journal for Norge, 5te Hefte, No. 27, nemlig Beskrivelse over mærkværdige Ting ved Øen Smølen, kjender jeg ikkun af denne Antegnelse men ei af Indhold. Procantsler Pontoppidan siger i sit Forsøg til Norges naturlige Historie, 1ste Deel, S. 326, at paa den Øe Smølen, ikke langt fra Lille-Fosen, som nu kaldes Christiansund, havde et Participantskab for 50 Aar siden (det er omtrent 1722) begyndt at bryde en der forefunden Kobbermalm, men at Uenighed og andre Aarsager hindrede Fremgangen."     

Kilde: Skrivarstuå

Men  om kobberverket på Smøla aldri har vært betydelig so Hans Grøn Bull skriver, fikk det stor betydning for en del menneskeskjebner,.

Niels Mortensen Leuch (ca, 1663 - før 15.07.1723) kom inn i bergverksdrifta som forvalter  på Dikemark jernverk i 1699. Dikemark jernverk var anlagt av generalauditør Frantz Henrik Schade i 1697. På grunn av kapitalmangel overtok Staten driftsprivilegiet i 1705 fordi tienden ikke var betalt på 6 år. Schade hadde imidlertid vært meget tilfreds med Niels Mortensen og skaffet ham derfor en ny stilling som forvalter på. Egelands jernverk i Gjerstad ved Risør. Dette jernverket var anlagt av Schades gode venn Albert Ginheimer. Som forvalter hadde han en utstrakt myndighet både over den daglige drift og ved omsetningen av det ferdige produkt.  I 1716 avsluttet han en leveransekontrakt med Staten på 1600 rdl., og det på en tid da de fleste bønder i området rundt verket nektet å levere kull. Under slike forhold avhang mye av forvalteren dyktighet, konduite og rettskaffenhet, og disse egenskaper ville ingen frakjenne ham. Imidlertid førte bøndenes vegring når det gjaldt levering av kull til at jernverket rett som det var måtte stanse driften. Da Ginheimer kom opp i fortvilte affærer med til dels ansvarløse og uhederlige bergverksspekulanter, endte det med at han måtte gå fra Egelands jernverk i 1723. Imidlertid hadde Nils Mortensen, som på alle måter ga ham all mulig bistand og i nedgangstiden hadde blitt tvunget til å pantsette sitt faste gods for selv å kunne eksistere, sett seg om etter en annen stilling,

I 1719 reiste han opp til Nordmøre, hvor Smølens kobberverk var satt i drift, og ved tinget her 28. juli luftet han med allmuen om tømmerleveranse til verket, om malmtransport til sjøen m.m. Han forpaktet eiendommen Kanestrøm. Så stanser det hele opp i 1723. Nils dør omtrent på denne tiden og Wilhelm Gaas overtar som panthaver Kanestrøm.

Verken jernverk eller kobberverk ble noen økonomisk suksess, for både enken, Margrethe Hansdatter B. og datteren Anne Nielsdatter Leuch frasa seg arv og gjeld.

Niels Josten (d. 1729) fikk med sin hustru Bolvik Jernverk. I 1717 kjøpte han Baaseland Jernverk (nå Næs Jernverk). Dessuten hadde han hånd om mange andre gruveforetagender. Grunnlaget for dette var Båseland Jernverk (det senere Nes Jernverk) i Holt ved Tvedestrand, som han i 1708 forpaktet på 12 år av den unge gutt, Peter Børthing, sønnesønn av den bekjente (eller beryktede) eier av Fossum Jernverk, Peter Børthing. Josten bosatte seg på Båseland, men hadde hus både i Skien og Brevik og var ustanselig på farten. I 1717 kjøpte han verket for 8000 rd. og alle Peter Børthings arvelodder for 7100 rd. Han ervervet ¼ i Odals Kopperverk, opptok på ny Gulnes Kopperverk i Seljord, og eide og drev Smølen Kopperverk på Smøla, Nordmøre, som synes å ha vært hans hovedforetagende. Det var i hvert fall det som slukte all den kapital han kunne skaffe og ble den viktigste årsak til hans ruin. Med utgangspunktet i Smølen verk utviklet seg et fantastisk foretagende hvis forløp frembyr det samme bilde som ved så mange andre mislykkede gruveforetagender i vårt land: falske forespeilinger om et utbytte som på papiret var likså glimrende som det i realiteten var fattig. Under foregivende av eventyrlige malmforekomster fikk Niels Jostens bror, Christopher Josten, i London engelske forretningsmenn til å plassere penger i gruven og smelteverket. Det ble budt £ 20 000 for ¾ i verket, og Niels Josten ble forstrakt med £ 5800. Men da engelske gruvefolk kom over, viste det seg at malmen var meget fattig og ikke ga grunnlag for lønnsom drift. Ved Smølen drev Josten kostbare eksperimenter med nye smeltemetoder, som slukte en masse penger. Da han hadde store leveranser til kronen, fikk han zahlkasserer Povel Weybye i Christiania til, under påskudd av forskudd, å yte seg veldige summer av kassen; de løp til slutt opp i over 66 000 rd., hvorav dog Josten mente at han hadde 48 000 rd. til gode av kongen. Det er bevart en omfattende brevveksling i årene 1714-22 mellom Josten og Weybye. Den gir et så interessant kulturbilde at den i høy grad fortjener å trykkes. Først og fremst forteller den om Jostens kroniske pengemangel og om Weybyes engstelse for ikke å få tilbake det han har tatt av kassen. Likså visst som Josten fikk penger, lovet han «med dyre og forskrekkelige eder» å betale; «han måtte høre Satan til med liv og sjel» om han skulle tenke på å bedra en så trofast venn som Weybye. Til begges pengevanskeligheter hørte at de hadde vært kausjonister for flere fogder som alle ble "kassabedrøvere"; den største av dem var fogd i Telemark og Bamble, Melchior Høyer, som også var interessert i Jostens bergverk. En annen kausjonist for Høyer var Niels Mortensen Leuch. Til slutt brast boblen. Det begynte md Høyer som ble suspendert i 1719 for en kassamangel på 33.000 rd, arrestert, men rømte til Holland. Dermed måtte kausjonistene betale, og de ble da dradd med i Høyers fall, Jostens økonomi fikk et grunnskudd, og Weybye kunne ikke lenger dekke sin stilling og la alle kort på bordet for rentekammeret, og arrestordre ble utstedt mot Niels Josten. Han befant seg da i Risør og hans venner sendte ilbud dit for å advare ham, men da han mente seg helt solvent og ii stand til å dekke sin gjeld, reiste han til Porsgrunn og overgav seg til vakten som stod ved boligen hans. Deretter ble han arrestert og ført til Akershus 3. desember. Der satt også Weybye og dennes venn, amtmannen i Lister og Mandal, Povel Juel, Povel Juel ble etter grufull tortur lemlestet og henrettet for forræderiplaner, som gikk ut på ved russisk-svensk hjelp å løsrive Norge med bilandene fra Danmark. Det var uten tvil en mistanke - for øvrig helt ubevist og ugrunnet - som gjorde saken alvorligere for Weybye og Josten. På Smølen hadde en tid en svensk baron oppholdt seg. Det var så mistenkelig aat alle arbeidsfolkene ved verket der ble arrestert. Dette var årene umiddelbart etter den store nordiske krig; Karl 12 hadde 2 ganger prøvd å ta Norge fra Danmark; Russland var med et slag steget frem til den mektigste makt ved Østersjøen, og den danske stats finanser var i en elendig forfatning. Regjeringen var tydelig nervøs og så overalt "spøkelser ved høylys dag".

Niels Josten var utvilsomt  en iderik og uhyre arbeidsom mann. Et av hans eksperimenter gikk ut på å smelte malmen med steinkull istedenfor trekull. Hans feil var kanskje at han gapte over for meget, at hans bedrifter lå så langt fra hverandre at det var vanskelig å ha stadig personlig tilsyn med dem. Det som knekket ham, var en fortvilet kapitalmangel, feilslagne forhåpninger om rike malmfunn, regjeringens mistanke for delaktighet i skumle planer, kausjonsansvar for bedragerske venner, uvenners misunnelse og 1720-årenes fallende konjunkturer.

Misunnelsen mot Josten for hans nye smeltemetode, er emnet for et par strofer innrisset 1723 på en kobberkjele som i 1780 ble funnet på en gård i Slesvig:

«Jeg ud af Smølens malm i Tyrhaug er uddreven
med pure stenkuls ild til avindsyges harm,
som gjerne ville set, at jeg graasten var bleven,
skam den enhver for sig i deres bryst og barm.

Jeg nu til ære staar for dem, som mig velynder
og ofte ønsket har, jeg før var kommen frem.
Gud glæde alle dem, som troligen tilskynder
Niels Josten, at han fler fra Smølen fører frem.»

Niels Josten synes å ha drømt om å skape et bergselskap, som skulle samle under seg alle bergverkselskap i Norge.  Denne tanke ble tatt opp og videreført av hans bror, Christopher Josten, som under 14. januar 1732 sendte rentekammeret et utførlig prosjekt til opprettelse av et «Mineral Compagnie», som med sete på Kongsberg Sølvverk skulle få enerett til utnyttelse av alle mineraler i Norge. En aksjekapital på 200 000 rd. skulle skaffes ved 2000 aksjer à 100 rd., og på Kongsberg skulle opprettes et «Mineral Academie». Det store mønster for Josten var England, hvor en utnyttelse av mineralene hadde gjort det til et rikt land. 4. juli 1749 sendte han fra Christiania et nytt forslag direkte til kongen. I dette skrift forteller han at han våger å skrive fordi han har «nær et halvt hundre års erfarenhet uti handel og vandel både her og i andre land uti verden ... men formedelst mange fatale hendelser er blitt en fattig mann og i en meget nedrig tilstand». - Skriftet, som det ikke her er plassen å referere, har stor historisk interesse da det er et av de første angrep på merkantilismen og dens monopoliske tendenser. Det er et åpent forsvar, inspirert av engelsk næringsliv, for større frihet i handelen - for ikke å bruke et ord som frihandel. Dertil er det meget morsomt og velskrevet, med en forbausende dristig kritikk av eneveldets næringspolitikk. Josten går løs på det «departementale» sommel, anbefaler Frederik 5 å gjøre som Peter den store, å feie vekk alt det gamle, få nye kollegier med folk fra det praktiske liv og ikke lærde teoretikere. Meget vågsomt er det av Josten å fremheve det engelske parlament og saksbehandlingen der som et mønster, fremfor alt fordi det tillates motsigelser. Atskillig forut for sin tid fremsetter Josten en så rent fysiokratisk tanke som «jorden og dens produkter som mor til all verdens rikdom og herlighet».

Et par sitater av hans språk kan man ikke forholde leserne. Monopolenes ufrihet gjør noen få rike, men «tvinger den tilvoksende ungdom til å forlate fedrelandet og søke brød og føde uti de land hvor frihet og adgang finnes til brød og næring, så at desslike monopoliske riker volder liksom et stutteri av mennesker til deres naboers nytte og makts forøkelse, men seg selv til utarmelse». - En liten svak antydning av sosialistisk tankegang finner vi i denne sats: «Uti alle slike for rikene nyttige ting måtte deres (de nye kollegiers) tanker og idretter alltid være henvendt til ingen manns mening eller vitende, av hva stand eller vilkår han være måtte, å forkaste, ti der finnes ofte likså rike naturens gaver hos en fattig som hos en rik». - Jostens skriv vitner om en betydelig lesning om og innsikt i tidens, særlig fransk-engelske diskusjon om økonomiske spørsmål. Det er den erfarne, gamle forretningsmanns svanesang (han bruker selv dette ord) da han etter et beveget forretningsliv i utlandets større og friere forhold vender som en fattig mann på sine gamle dager tilbake til fødelandet og ser «årsakene til rikets svekkelse og avfeldighet». Flere av Jostens ideer ble realisert før århundret var omme. Denne  fremsynte manns skrift har ikke bare lokal-, men tids- og rikshistorisk interesse.