Til oversiktside krigen

Dramaet i Molde sett fra "Glasgow"
Artikkel av Oddvar Naas i Romsdals Budstikke 28. april 2001

Hva som skjedde i Molde 29. april 1940 finnes det mange beretninger om, men hvordan situasjonen fortonet seg om bord i krysseren "Glasgow", som sto for redningsbragden, er lite kjent.

Krysseren "Glasgow" inngikk i 2. krysserskvadron i The Home Fleet, og hadde allerede vært i kontinuerlig krigstjeneste i tre krevende og strabasiøse uker. Operasjonsområdet var fra Bergen til Namsos. Senest den 23. april satte den i land britiske soldater og materiell på Åndalsnes.

Søndag 28. april anløp den flåtehavna Scapa Flow på Orknøyene for å etterfylle drivstoff. I stedet for straks å bli sendt ut på nye oppdrag ble skipet holdt tilbake. Skipssjefen, kommandørkaptein Pegram var innkalt til admiralen for å motta et hemmelig oppdrag. Orlogskaptein og senere viseadmiral sir John Cuthbert, var operasjonsoffiser ombord. Lady Cuthbert (97) har tillatt at admiralens private notater offentliggjøres i lokalavisen i Molde. Etterfølgende ble nedskrevet av historikeren Graham K. Salt i april i forbindelse med markeringen 29. april 2000.

Skipssjefen hadde fått pålegg om å ikke røpe oppdraget til noen ombord, men lot likevel orlogskaptein Cuthbert få kjennskap til planen med den begrunelse at dersom en tilfeldig tysk bombe skulle ta livet av han underveis måtte andre sørge for at oppdraget ble fullført.

Admiralens ordre var entydig: "Med HMS Glasgow og to jagere som eskorte: Take the King of Norway from Molde to a place of safety". De forberedelser som ble gjort ombord under overfarten ble begrunnet med at Molde hadde blitt kraftig bombet og at en del sivile nå skulle evakueres. Forklaringen på at skipssjefens cabin ble ommøblert var at her skulle ordføreren losjeres.

Planen var å nærme seg kysten etter klokka 20.00 fordi tyskernes bombeangrep vanligvis opphørte mellom kl 19.00 og 07.00. Det gjaldt også å utnytte de få timene mørket ga skjul. De siste aprildagene var Molde nærmest utsatt for en kontinuerlig bombing, og brannrøyken kunne observeres langt til havs.

Innseilingen mot byen var dramatisk. Flammehavet var så intenst at kapteinen var i tvil om det var mulig å legge til ved Storkaia. Heldigvis var det litt pålandsvind som gjorde det mulig å komme i land med lettbåt ytterst på kaikanten og få festet trossene. Straks de hadde fortøyd ble brannslokking igangsatt med alle tilgjengelige midler.

Det 11 000 tonn store krigsskipet - 180 m langt, og med en besetning på drøye 700 mann lot seg vanskelig skjule i flammehavet. Bombeflyene kunne slå til igjen når som helst.

En liten farkost la så til på styrbord og kongens høye lett gjenkjennelige skikkelse kom først opp leideren, med kronprinsen hakk i hel. Begge i feltuniform som åpenbart ikke hadde vært skiftet på dagevis.  (Kongen sov som oftest i uniform. Han ville ikke risikere å bli tatt til fange i nattøyet.) Den personlige bagasjen besto av noen få kofferter og en pakksekk. Deretter kom regjeringsmedlemmer og representanter for diplomatkorpset. Kvinner som menn. Kongen og kronprinsen ble henvist til kapteinens cabin, mens de øvrige ble plassert i spisemessa. Skipssjefen ble innstendig anmodet om også å ta om bord landets gullbeholdning. Noe han aksepterte, men avgangen måtte senest skje kl 01.00, for at skipet skulle komme godt til havs før det ble lyst.

Klokka 23.00 var brannen på kaia såpass dempet at sårete kunne kjøres ned og tas ombord. De fleste var overlevende fra armerte britiske trålere som tyskerne hadde senket. Så startet innlastingen av gullet, som ble brakt til Storkaia både med båt og lastebiler. Til å begynne med ble det gjennomført en nøyaktig opptelling og registrering av gullkassene. Det tok tid og måtte avbrytes. Nå gjaldt det å få berget mest mulig. Regnskapet fikk føres senere. Alt disponibelt personell ble satt inn. Bare kanon- og maskinbesetningen sto igjen på post. Gullkassene var av solid treverk og veide 25 og 40 kg. For å få båret de om bord ble det satt opp en enkel plankebro uten rekkverk.

Innlastingen pågikk i en time og tre kvarter, men ble avbrutt som bestemt kl 01.00. Da kommandørkaptein Denny, sjefen for den britiske marinekommandoen i Molde, var i ferd med å løsne den siste trossa, sneiet et bombefly så lavt over at kommandomannskapene på dekk påsto at det berørte mastetoppene.

Blindet av det kraftige lyset fra flammehavet, var det ikke enkelt å legge ifra og tørne den 180 meter lange 11 000 tonn tunge krysseren, men med stoppeklokke, kalde nerver og godt sjømannskap gikk det bra. Så bar det til havs for full steam.

Om kvelden onsdag 1. mai stevnet krysseren inn sundet mellom Senja og Kvaløy og bakket opp utenfor Malangen. Der kom gamle "Heimdal" som hadde ført kongen til Oslo i 1905. Det ble en gripende stund da kongen steg om bord for å bli ført til Tromsø. Da kong Haakon skulle forlate "HMS Glasgow" spurte kaptein Pegram om skipsbesetningen kunne få gi ham et treganger hurra. Så skriver Pelgram: "The King replied": "No captain, it is not good for å king to break down in tears at a time like this."