Tre par
gamle
sko
Oppe til venstre ser vi Gjendemshammeren og at husene klarte seg gjennom bombingen våren 1940. Det samme gjorde Leikanger-huset like nedenfor. Ellers var alt borte etter bombingen.
Jeg synes jeg på avisbildet skimter "Salmaker" på et skilt. En ting er i hvert fall sikkert: Her var det et skomakerverksted, hvilken skomaker husker jeg ikke.
Det gjør kanskje noen av leserne? Så var det at jeg så et skilt i vinduet: Salg av sko. Mange var brannlidte , handelen var ikke kommet i gjenge, så dette var det nok behov for. Jeg opp på loftet, grov fram tre par damesko nr. 37, De hadde litt skjeve hæler og hull i sålen, men jeg spurte mamma om jeg kunne få selge dem!
- Ja, greier du å selge disse gamle skoene, så skal du jammen få pengene, svarte hun. Jeg utover med skoene.
- Ja, disse blir det ingen sak å selge! Jeg flikker hælene og setter på en stikklapp på sidene, så tenker jeg de går. Kom igjen om et par dager!
Ganske riktig, skoene var solgt, og med den store sum av kroner 13 gikk jeg gledesstålende hjem, pengene var mine! Men den som bittert fikk angre at hun solgte skoene, var mamma! I løpet av krigsårene hadde hun bare igjen et par høyhælte pumps som var brukbare. Og hun som var så glad i å gå tur! Jeg, som gikk på skole i Oslo høsten 1944, kjøpte tre flotte par i Grensen skotøymagasin i Oslo - til mamma, Signe og meg, likedan. Lysegrå med marineblå pynt og til og med "leddsåler"!
RB tirsdag 23. januar 2001 - Hedvig Wist