Magnus 

Hansen 

Wingaard

Gift september 1766 med Margrethe Christiane Weidemann.

Utdanning
I 1745 dimittert fra Bergens Katedralskole samtidig med broren Hans Hansen Vingaard. Tok Examen. Philos. I 1746. etter 1 års opphold hjemme (Molde), reiste han tilbake til København og tok  theol. Attestas med karakteren laud i 1748 og ”erholdt til Dimisprædiken” 10. juli s.a. samme karakter.

Yrkesliv
Levde av Informationer (underviste) på Molde inntil han 16. april 1751 ble pers. kapellan til Brønøen. Han var også kapellan pro persona til Bolsøy prestegjeld hos sin far fra1755 til faren døde i 1758. Reiste da til København og ble 9. mai 1766 sogneprest til Borge og Torsnes i Smaalenene i Agershuus Stift.

Fra Arne Bugge Amundsen: Borge 1500 - 1800 - 2. halvbind s. 805ff
"Den neste sognepresten Peter Magnus Wingaard, kom fra en helt annen kant av landet. Han var født i et av Norges minste og fattigste prestegjeld - Jostedalen - der hans far da var prest. Peter Wingaard hadde en mangeårig prestegjerning bak seg da han 9. mai 1766 ble utnevnt til prest i Borge. Han hadde vært personellkapellan i Brønnøy, Bolsøy og Molde. På det siste stedet hadde han håpet å overta prestestillingen etter sin egen far, men det lyktes ikke. I stedet måtte han ta tjeneste som skipsprest, men det var ingen varig løsning, usikkert og dårlig betalt som det var. Wingaard var rundt 40 år gammel da han kom til bygden, og han var tydeligvis så forberedt på oppbruddet at han senere i mai 1766 skrev til biskopen at han straks ville flytte til sitt nye embete. Å dømme ut fra formuleringene i embetssøknaden, følte Wingaard at det nå virkelig var hans tur til å få en sjanse i en fast stilling med myndighet og inntekter! Ambisjonene var det altså ingen ting i veien med.
I juli var han kommet sydover og allerede i september ble Wingaard gift med formannens søster, Margrethe Chritiane Weidemann. Ekteparet fikk ingen barn. Men ved sitt giftermål overtok Wingaard også noe av det tunge forsørgeransvar som forgjengeren overlot ham:Både Weidemanns søster, kone og sønn kom på ulike måter i Wingaards brød. Søsteren ble altså Wingaards hustru, den sinnsyke fru Weidemann ble forsørget med pensjon og enkesete, og Weidemann junior ble også tatt vare på. som student oppholdt unge Andreas Fredrik Weidemann seg på prestegården, hvor han "øver sig i at prate". Sin familie og sine gamle venner på Vestlandet holdt 'wingaard tydeligvis kontakt med så godt han kunne. I forbindelse med saken mot Anne Malene Højberg, som i 1778 var anklaget for barnemord, så Wingaard å oppdage at også Anne Malene var fra Bergens stift. Han kalte henne da til seg, og i stedet for å forhøre henne strengt om hennes moralske og rettslige forhold - som hun fryktet - spurte han ganske prosaisk etter sine egne slektninger og venner i Bergen.
Wingaard var åpenbart ikke tapt bak en vogn - hverken som embetsmann eller som menneske. Tatt i betraktning at forgjengeren Weidemann ikke hadde rukket å utføre stort i kallet og at Arctanders siste år sikkert ikke hadde vært spesielt aktive, var det nok en god del å rydde opp i. Hans private ambisjoner har jeg allerede nevnt, og de har åpenbart vært en viktig drivkraft for ham. De første embetsårene sto Wingaard i en aktiv brevveksling med sin biskop om ulike embetssaker: Det gjaldt kirkeregnskaper, kirkerettslige forhold, skole og embetseiendom, skatt og fattigstell. I 1778 fikk han biskopens medhold i at det var en unødvendig plikt for prestene i Borge å holde gudstjeneste i begge kirkene hver eneste søndag.
Nettopp ting som hadde spesielt med tjenesteforhold og økonomi å gjøre, ser ut til å ha vært viktige for Wingaard. I 1770 gikk han til sak mot et av sine egne sognebarn for ubetalt kirkeofring og manglende pliktarbeid på prestegården, og i 1785 hadde han vært i konflikt med kirkeeierne i Gran på Hadeland om den såkalte "Hamars prebende". Kirkeeierne hadde søkt kongen om en endring i ytelsene til Torsnes-presten, og Wingaard reagerte raskt og med stor harme. Først gjorde han i detalj rede for hvilke rettigheter prestene i Borge hadde hatt på prebenden, og deretter gjord han rede for hvilken inntekt dette betød for prestene. Kirkeeierne hadde påberopt seg at prebenden ble betalt til sogneprest Arctander i 1722 med 90 riksdaler årlig; dette var i sin tid regnet som pengeverdien av den egentlige ytelse, som var 25 - 30 tønner bygg årlig. Denne ytelsen på 90 riksdaler var nedfelt i kirkestolen for Grans hovedkirke og ved denne ordning skulle det fortsatt bli, mente kirkeeierne. At hr. wingaard hadde forpaktet prebenden til andre, og på den måten oppnåddd enda bedre vilkår for sittembete, var utålelig og Grans kirke til stor skade, mente de.
Ja, det kan godt være at det kirkeeierne opplyste, var riktig skrev Wingaard tilbake i sin betenkning, men i 1723 hadde Arctander vært helt ny i kallet. senere hadde nemlig både Arctanders arvinger, sogneprest Weidemann og enkefru Weidemann oppnådd 120 riksdaler i forpaktningsavgift for prebenden, og jeg har faktisk oppnådd enda mer - først erklærte Wingaard dette med stolthet, men så tok han seg liksom i det, og erklærte at ingen ihvertfall ville klandre ham for det, "thi enhver gjør sit saa nyttigt, som hand kand". Dette var enn mer nødvendig, fortsatte han, da skatter og avgifter nå stadig steg; da burde "Tingernes Værdie herefter formeres". Derfor motsatte han seg av all kraft at kirkeeierne på Gran skulle få tilbake de gamle vilkårene, "for at tage fra en Mand det ham Allernaadigst tillagde, ei har mindste Ret, end ikke Skin deraf". De nye kirkeeierne kom ingen vei, men de har tydeligvis ikke gitt opp.
Det kan hende at Wingaards kost feide for kraftig, og at han ble oppfattet som retthaversk og stri. Det må vi ta i betraktning når vi ser på den konflikt som etterhvert bygde seg opp rundt ham 
Jeg har tidligere et par ganger nevnt den opprivende klagesak som Wingaard ble gjenstand for i 1780 - årene. Den må ha satt hele prestegjeldet på ende i en periode, for det var svært mange personer som ble berørt av den på en eller annen måte, og den klage som ble rettet mot ham, var svært alvorlig. Saken trekkes frem også her, fordi den kaster et interessant ls over forholdet mellom prest og lokalbefolkning i denne periode, Kort repetert handlet saken om følgende: Helge Mathisen Kjølberg og flere andre bønder hadde 9. august 1784 innlevert en skriftlig klage over sogneprest Wingaards embetsførsel. Anklagen var alvorlig, og satte straks myndighetene i beredskap. Stiftsdireksjonen hadde gitt amtet ordre om at klagen skulle undersøkes nærmere, og fogden hadde latt saken "løselig overhøre" på høsttinget - uten at Wingaard fikk vite om det. Wingaard skrev tre uker etter nyttår til Stiftsdireksjonen i Christiania, der han fortalte hvordan han opplevde saken, som skulle opp igjen på vårtinget i Borge. Wingaard så helst at fogden selv ledet forhøret, i stedet for en tilfeldig prokurator skulle forestå det. Han ønsket at Stiftsdireksjonen skulle utse for ham "en brav Mand", som kunne føre forsvaret i retten. Wingaard mente at saken i seg selv var grei nok, men han følte stort ubehag ved "at tale sin egen Sag imod sine egne Tilhørere"; her "kunde mand forløbe sig ved Hidsighed med saadanne Æreskiendere". som vi har sett tidligere, så endte saken da også med forlik.
Forut for dette hadde det imidlertid vært dramatisk nok - også på embetsnivå. Det finnes bevart et brev som Wingaards nærmeste overordnede - prest Johannes Brun Stabel i Onsøy - skrev til Stiftsdireksjonen. Brevet er meget opplysende, selv om det tydelig dreier seg om et partsinnlegg, Stabels brev ble sendt inn sammen med et nå tapt brev fra Wingaard, der sognepresten høylydt hadde proklamert at han ikke fryktet hverken bvispe- eller prosterett. Jeg har imidlertid. skrev Stabel, skrevet til Wingaard og bedt ham, som min gamle venn, å forlike seg med sine motstandere, ellers kunne faktisk en meget ubehagelig og nedverdigende prosterett bli resultatet. Det er tydelig at Wingaard hadde tatt prost Stabels holdning i saken meget ille opp, og det hadde endt med fiendskap de to prestene imellom.
Stabel på sin side oppfattet Wingaard som steil og ærekjær, og mente at Wingaard dømte ham urettferdig - "Man seer Hans heele Brev igjennom at Han dependerer [er avhengig] af Snak". Sakens kjerne var at Wingaard hadde nektet en pike nattverden, for han mente at piken ikke hadde vist det geistlige embete tilstrekkelig ærefrykt og respekt. Stabel hadde innvendt at det ikke var klokt å legge sin personlige ære til grunn i slike saker, "da man veed at alt fra os udtolkes til det værste". I tillegg hadde klagebrevet trukket frem at Wingaard ved en anledning var blitt tilkalt i sognebud etter en gudstjeneste i Borge kirke. Presten var blitt sint og hadde sat at "ja for at spare Eder Vejen at hente mig i Præstegaarden skulle ieg vel reise nu" . dermed nektet han å dra. Det ble etterpå sagt at den syke døde uten sakramentet, og det ville ha vøært en svært alvorlig embetsforsømmelse fra prestens side. I ettertid sa han at han hadde måttet dra i et annet sognebud i stedet Wingaard hadde også bebreidet Stabel fordi han hadde tatt imot Helge Kjølberg, men saken var - skrev Stabel . at han haddemøtt Helge i all hast ved fergestedet i Fredrikstad, og bedt ham komme til seg i Onsøy for å drøfte saken nærmere. Helge hadde faktisk møtt opp pa Onsøy prestegård, og der viste han seg ganske føyelig, syntes Stabel, Helge hadde endog latt klagebrevet ligge hos Stabel inntil prosten fikk skrevet til Wingaard for å få saken bilagt. Det lyktes ikke å få Borge-presten med på noe forlik i denne omgang, mmen Stabel mente han hadde gjort det han kunne forå redde sognepresten fra offentlig skandale.
Stabel var altså av den oppfatning at Wingaard var for steil og stri, ikke bare nå, men i sin alminnelighet. Prosten hadde rådet ham til ikke å ergre seg for mye over denne konflikten. Ja, han sier forsåvidt at han heller ikke ergrer seg, men venter i stille bønn til Gud, skrev Stabel. Og det var klokt, mente prosten, for ellers kunne han lett "paadrage seg en Sygdom skadelig baade for Ham og Hans kone, thi før har han længe været syg af Forbitrelse". Som svar på Wingaards hatske utfall mot sin prost, kom Stabel med denne kraftsalven - som samtidig gir et veldig nærgående bilde av Wingaard: "ieg har aldrig havt noget at hate ham for, men altid anseet ham som en skrøbelig, vimset og opløbende, [og] nu da han er kommen sig lidt indbildsk og paastaaelig paa en ære han ey forstaaer. Jeg reddede ham, da Forhøret var for 3 Aar siden i Kirken: Helge var færdig for at svare for alle, men fick ey lov. Wingaard var ofte færdig med og med Skiælds ord at overfalde Helge - ieg ryckede ham nogle gane i Kiolen, maatte til sidst paa Latin bede ham tie og ey forløbe sig." Saken endte altså likevel med forlik, selv om Wingaards opprinnelige krav var at Helge Kjølberg skulle levere en skriftlig avbikt etter sin opptreden. I stedet sa prokurator Lowum på vårtinget 1785 at Wingaard ikke annet heller ville "end at leve i en oprigtig god Forstaaelse med sin Meenighed". AT Wingaards temperament skinte igjennom også da, er helt tydelig. For i tingreferqatet står det at Wingaard mante han var i sin fulle rett til å saksøke klageskriverne for de "skammelige og løgnaktige" beskyldningene. Dette ble for sterk kost foran forliket, så tingskriveren har strøket over akkarat disse ordene igjen! ...................  Det lå muligens noe i prost Stabels antydning om at Wingaard kunne bli "syk av gremmelse". I hverfall så døde Wingaard i februar 1788, 59 år gammel ........... Enkefru Wingaard ble boende i distriktet. ........ Fru weidemann døde først i 1810 i en alder av 77 år. to år før får vi vite at hun fortsatt var bosatt på Hunn, for da bidro hun med en frivillig gave på 3 riksdaler til bygdens soldater. Muligens har fru wingaard vært av samme støpning som sin mann ........ Og kan hende var det et mindre vennskapelig lite "spark" til ekteparet Wingaard at det lenge etter at de hadde forlatt Heie sto ei ku i prestegårdsfjøset som lød navnet "Wingarda"."

I 1784 skrev han en rapport til myndighetene om husmennenes stilling i bygda. Her gjør han seg til talsmann for husmannsklassen og påpeker urettferdigheter.

Han døde i februar 1788 på Heie Prestegård der han bodde. Han ble gravlagt den 13. februar dette år. Da oppgitt til å være 59 år gammel. Andre kilder oppgir at han er noe eldre ved sin død.

Kilder:
Borge og Torsnes historielag v/Svein Åstrøm
Arne Bugge Amundsen: Borge 1500 - 1800 - 2. halvbind
Erlandsen: "Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Throndhjems Stift”

Regine Thue
Poul Berentz
Anders Nielsen
Cornelius Lindal
Hans Wingaard Finne
Hans Wingaard
Petter Magnus Wingaard
Hans Wabek Paust
Ole Arnesen
Iver Sæmundsen
Sr B. Friis
Jacob Jonsen
Lasse Pedersen
Sr. Harboe
Ole Løche
Hans Tommesen
Mads Widerø
Fredr. Schieldrup

P.B.R.B. 1753
H. H. S. C.
F. O. S. M. A. J. D. W.
J. W. T. A. E. W.
O. F. E. S. M 1766
R. T.
J- E. G. M- M. T.
H- K- M. M. B.

Molde Skifteprt.1 p. 806 : 1771 4/5 blev i Overværelse af Anders Nielsen og Cornelius Lindal holdt Registrering efter afg. Mad. Regine Thue afg. Tolder Poul Berentz Enke hvis Arvinger er hendes efterladte Sønnebørn.
1. Hans Wingaard Finne, 12 Aar - formynder Hr. Hans Wingaard, Sogneprest i Holmedal i Bergen Stift.
2. Poul Michael Finne, 11 Aar - formynder Petter Magnus Wingaard, do. til Borge - Agershus Stift. Paa formyndernes Vegne tilstede Sr. Hans Wabek Paust. 
Guld og Sølvtøi ing. J. M. B.; 1 Sølvskaal ing. P.B.R.B. 1753 ; 1 Sølvbæger ing. H. H. S. C.; 6 Skeer ing. F. O. S. M. A, J. D. W. ; 4 Skeer ing. J. W. T. A. E. W ; - 3 ing. O. F. E. S. M 1766 ; 3 Skeer ing. R. T. ; 2 do. ing, J- E. G. M- M- T; 2 Do ing. _H- K- M. M. B. Faste eiendomme: 1 Grund i Bjørnsund som beboes af Ole Arnesen og svarer med 1 RD. 1 ort 20 sk., 1 do i Bjørnsund, som beboes af Iver Sæmundsen og svarer med 6.00 ----- 25. (Begge grunder paa Bjrønsund kjøbtes ved Auktion 12/9 af Sr B. Friis for 51 Rd.) Yttre Horsgaard skyld 2 - 12, beboes af 2de Mend tilkjennes en Husmandsplass - 120 --- kjøbtes ved Auktion 12/9 af Opsidderne Jacob Jonsen og Lasse Pedersen for 200 Rd. Fiskeværet Wikene, der beboes af 10 opsiddere der svarer aarlig Grundleie tilsammen 17 Rdlr. 36 sk. 250 - kjøbtres ved Auktion1771 12/9 av Sr. Harboe for 423 Rd. Vaane - og Søhusene paa Molde med Grunden og tvende husmandspladser - 300 (Kjøbtes ved Auktion 9/6 af Sr. H. W. paust for 358 Rd 3 ort, men er 24/7 1771 Skjødet til Ole Løche.
Alt vurderet til 1758 Rd. 3 ort 22 sk.

Boets hele Indtægt 2370 Rd. 17 sk. Gjeld og Auktion; 232-3-17 sk. I Behold 2137 Rd. 1 ort. Hver Sønnesøn arver 1068 Rd. 2 ort 12 Sk. Hans Tommesen fordrer under Dato 1/8 1771 - ref. "Sal. Regina Thue afg. Paul Berentz, - .... - 
Fra den Tid at hun kvitterede Rechnes Hospitals Tjenest som var udj Aaret 63 til Aarets Udgang 70 og noget derefter gjør for Beregningerne 63, 64, 65, 66, 67, 68, 69, og 70 8 Aar for min umage med Skrivning udj hendes affaires med hendes Husmand udj Vigene her og for hendes Leilendinger etc. pretenderes udj det ringeste derfor er aarlig 3 rd. - er for 8 Aar - 24 - Dessuden strax efter hendes Mands dødelige Afgang maatte gj efter hendes Begjær antage mig at være hendes Lagverge, da var Reknæs Hospitals papirer udj en saa slet Tilstand, hvorfor gj førtst maatte forfatte en ny Concept til Regnskaberne og nu for Eftertiden er brugelig indrettet en ny Jordebog at annamme Hospitals Landskyld samt foruden udj 3 Aar forfattet Concept-regnskaber, med alle sine Bilage og holdt hendes Correspondance og Brevers Skrivning til Hospitalets Direktører og andre Brevers Skrivning til Hospitalets Direktører og andre Brevers skrivning, item besvaret Mangelpostene,  hvorfor ei faaet ringeste skib, men afg, Mads Widerø og Fredr. Schieldrup fik alligevel 30 Rdlr., endskjøndt gj havde den allerstørsyte Umage derud inden kan derfor ei have ringere end - 12 Rdlr./Summa 36 Rdlr. For de efterfølgende Aaringer da Schjelderup kom til Christiansund, fik gj da først aarlig Løn 30  Rdlr.for at forestaa Regnskab og til den Tid at Mad. Behrens Bestyrede som hun siden fortrød og skede mod min Advarsel, thi alt mig var brugt udj fuldkomen Rigtighed, saa eftermanden havde det greit for sig og jg sparede ingen Umage for hende, men alt bringet udj fuldkomen rigtighed som mange paa Stedet er bekjendt og ........ at ingenderpaa til herudinden indløber at summerte 36 Rdlr. af Stervboets rede Midler bliver betalt som gj udi alle Maader vek har fortjent om ikke mere? -- hannem ble betalt.

Kilde: Collin