HASTO

		Coconut Bay

English text

Vi hadde store forventningar til oppholdet på Yasawa. Og forventningane blei innfridd!
Veret: - variabelt dei dagane vi var der, noe skya, ein god del vind.
Snorkling: - ypperlige forhold, som å dykke i et akvarium med fargerike korallar og mange rare fisk.
Fottur: - begrensa muligheter, sti til to-tre utsiktspunkter.
Boforholda: - enkle, vi budde 5 i et "bure", ei hytte med et rom og dusj og do. Prisen var grei - 75 kr pr døgn for fullpensjon.
Maten: - veldig god, rikelig og variert.
Vertskap: - veldig hyggelige, heilt topp! Dei kom fra ein landsby på andre sida av øya, og hadde bare drive med turisme i to-tre år. Men dei hadde utdanna folk, og både kjøkken og underholdning var godt organisert.

	Vi tok katamaranen "Yellow Boat" ut til Yasawa. Vi passerte Waya med karakteristiske fjellformasjonar.

	På Waya og Waya Lailai er det flotte fjellformasjonar. Fint for fottur.

	BULA! På vei inn til land blei vi ønska velkommen med sang. - Alle gjester blir tatt imot på denne måten!

	Hovedaktiviteten i Coconut Bay var å ligge i hengekøye

	Seri viser oss kunsten å lage korger av ei palmegrein.

	Det var ein ganske snedig teknikk. Først blei det fletta til ein rund ball. Så til slutt blei stilken splitta, og korga åpna seg.

	Og korgene fekk vi med heim. Eirin er fornøyd med produktet.

	Dei sang og spilte mange ganger daglig. Velkommen og farvel til alle gjester , - og underholdning om kvelden. Bassen var enkel, ein trekasse, ein pinne og ei snor.

	Mandagskvelden var det ein runde med stickdance (Limbo).

	Det var tursti til noen utsiktspunkt. Her ser Lise tilbake nordover ned til Coconut Bay. Odden i bakgrunnen blei kalt Honeymoon Point.

	Stranda var rein og fin, og når det var flo kunne ein svømme heilt inn.

	Det var ypperlige forhold for snorkling. Dykkermaske kunne ein få leigd i ei lita sjappe i nordenden av stranda.

	Ved kanten av revet var det veldig mye fisk å sjå. Atle og Lise fotograferte under vann.

	Ein slange og ein av dei vanlige blå fiskane.

	Det var mengder av små fisk

	Tirsdagen var Lise, Atle og eg med på båttur for å få nærkontakt med djevlerokker.

	Vi tok på snorkelutstyr og plumpa uti. Atle svømte innpå rokkene og fotograferte. Det var veldig vind og grov sjø, så eg hadde nok med å kave med opp i båten igjen.

	Båtturen i grov sjø var et stort "adrenalin-kick" for meg. Men den beste "kick-turen" gjekk eg på eigen hand. Ein ettermiddag i fire-tida gjekk eg opp stien som var lagt langs vannledningen.

	Nederst langs marka kunne det vere relativt åpent. Over der var et nettverk av greiner og lianer, og øverst var et tett teppe av grønt. Eg krøyp nedover bekkefaret, som heldigvis forsatt var tørrlagt. I seks-tida blei det mørkt.

	Det blei heilt mørkt, og eg måtte føle med fram nedover. Noen sjøl-lysande ormar lyste opp her og der. I sju-tida kom eg endelig ned til stranda, svett og ruskete, - men spennande var det!

	Det var rette sesongen for bananar. Det var bare å forsyne seg. Ellers var det lite sesong-forskjell. Det meste kunne bli dyrka og blei hausta året rundt.

	Torsdagen skulle det vere Fiji-kveld, med lokal mat og presentasjon av lokal kultur. Ein fiskar leverte fersk fisk. Den blei sløya og rensa i fjøra.

	Når fisken blei fotografert, ville heile staben også gjerne bli med på bilde -. Til høgre er Cordy, sønn til Seri.

	Maten på Coconut Bay var prima. Dei hadde utdanna kokk i familien. Til vanlig middag fekk ein mange rettar, det eine fatet etter det andre.

	FIJI-kveld. Kjøkkenstaben stiller opp. Til høgre står Litia som hadde ansvar for kvelden. Ho hadde tre års utdanning i turist-næring Ho var språkmektig og ein veldig dyktig programleder.

	Høvding av landsbyen! Seri gjorde meg den store æra å gjøre meg til høvding for ein kveld. Det betydde at eg skulle åpne den høgtidelige kava-seremonien

	Seri var prega av alvor. Det var viktig at eg skulle sitte høgare enn dei andre deltakarane i seremonien.

	Når eg mottok skåla skulle eg klappe ei gang. Så skulle eg drikke, alt i et drag, og så skulle eg klappe tre ganger.

	Så kunne festen begynne! Dei var virkelig gode til å synge. Fleire ulike stemmar, og kraft i stemmane. (Dei har jo trening i å synge for båtpassasjerar langt ute på revet - )

	Dirigenten var ein skikkelig humør-kar. Med kraftig stemme og grimme grimasar gjorde han byks og sprell.



	Etter chief Harald hadde åpna kava-seremonien kunne alle få kave. Skåla blei sendt rundt etter tur. - Det var skikk at alle drakk ei skål.



	Så var det farvel til Coconut Bay. Vi er på vei ut til "Yellow Boat" som skal ta oss videre nordover.

	Waya var nesten trolsk -

	NAVITI, - det var øya vår! Katamaranen kan ikkje gå lenger inn på grunn av korall-revet, og vi måtte gå over i ein lettbåt for å komme til land.

	Noen flata ut på stranda. Huset vårt (bure) kan skimtast inne bak treane.

	Volleyball på stranda. Matsalen er i bakgrunnen.

	Ein aktivitet for dei dristige, - klatring etter kokosnøtter. Pang - pang! Nøttene smalt i bakken.

	Så blei kokosnøttene skrella med kniv, det blei kutta et hol, et sugerør blei sett i, - VERSÅGOD! - kokosnøtt blei servert.

	Underholdning og dans i felleslokaet. Onsdagskvelden hadde småguttane sjovet, - dei mima og dansa og hadde det veldig gøy.

	Eg var med i finalerunden - Ein av gutungane fra New Zealand vant. -

	Utsikt sydover øya.

	Mot sydaust var den største landsbyen på øya. Familiane som dreiv Coconut Bay kom derifra.

	ISA LEI! Her synger dei farvel til ei gruppe som reiser. Det er fjøre sjø, og korall-revet er synlig.

	Korall-revet var spennende, med flotte fargar og formasjonar. Ved fjøre sjø kunne ein gå heilt ut.

	Vannet var krystall-klart og fargane flotte. Det var ikkje så lett å fotografere, for ein såg ikkje så tydelig gjennom linsa.

	Det var som å svømme i et akvarium. - Fargane på bildene blei meir blasse enn sånn som det virkelig var.

	Fisk og korallar av alle slag

	Meri gikk sammen med mora i fjøra og leita fram blekksprut. I bakgrunnen sitter sangarane klar til å ta imot nye gjester.

	Vi gjekk ein tur til utsikten Honeymoon Point. Stien gjekk gjennom ein kokosnøttplantasje.

	Eg følgte ein sti som gjekk til ein liten stem på bekken, langt oppe i heia. Derifra gjekk eg nedover det tomme bekkeleiet.

	Eg fekk et problem. Eg fekk plutselig utsikt, eg var på kanten av et stup. Det var ein tørrlagt foss, - og eg såg ned på taket av jungelen eg skulle ned i. Eg gjekk litt tilbake og rundt. Et lite stykke bevega eg meg ut på det tettvevde grønne teppet. Så krøyp eg ned gjennom veven og kom ned på den mørke skogbunnen igjen.

	Seri var senior i familien som dreiv stedet. Han var ein hyggelig kar. Han viste meg rundt og fortalte om stedet. Før hadde dei dreve med geiter. Geitene holdt nede kratt i skogen. På grunn av drikkevannet kunne dei ikkje ha geiter nå

	Her var ein åker med tavioka (kassava / sago). Det er ei rot-frukt som som settes med stiklingar, og blir hausta etter to-tre år. Ein kokos har også spira imellom der.

	Tavioka blir brukt omtrent som potet. Den blei tilberedt på tradisjonelt vis utandørs. Først blir røttene skrelt.

	Så blir tavioka-røttene kokt på bål. Dei fyrte opp et bål under ein haug med steinar. Når bålet var brent ned, blei taviokaen lagt på dei varme steinane.

	Denne kvelden var det ståande bufé. Alle rettane var lokal tradisjonsmat.

	Det blei tømt vann i kava-fatet, yaqona blei dyppa i og kava-drikk blei pressa ut.

	Seri bringer meg den første skåla med kava.

	Chief Harald godkjenner kavaen.



	Det var ikkje bare opptreden, - dei hadde det gøy sjøl!





	Etter ein kava-kveld blir ein gjerne døsig neste formiddag.


Sist endra: 30.07.2005	© Harald Storaker	E-post: hasto @ online.no