Om Nesje-diplomene og noen ættelinjer i Romsdal og på Sunnmøre

I tidsrommet fra 1480 til 1640 ble det utstedt fem dokumenter som omhandler eiendomsforholdene i Nesje-gardane i Veøy. En rekke forfattere har beskjeftiget seg med disse dokumentene, isæer de tre første, de såkalte Nesje-diplomene, og det som i særlig grad har påkalt interessen, er at de skulle fortelle om Kane-Aspe-ættas forgreininger til Romsdal. Disse tre dokumentene ble utstedt i årene 1480 - 1513 og er inntatt i Diplomatarium Norvegicum XI nr. 246, 282 og 295. (Originalene i Videnskapsselskapets samlinger i Trondheim.)

I det første diplomet, skrevet på Frei Palmesøndag 1480, bevitnes at en Brynhilda Simonsdtr. har vært eier av Indre og Ytre Nesje i Veøy og Hoven i Sunndal, og at  hennes sønn Nils Kenne (Kane) har arvet det etter hennes død. Hennes to dattersønner Arne Jonson og Trond Jonson er nå eneste arvinger og rette odelsarvinger.

Det andre diplomet er datert Veøy 8. juli 1504 og forteller at to søstre, Magnhild og Åsa Trondsdøtre selger ti øresbol i Indre og Ytre Nesje til Jon Arneson. Som selger opptrer Engelbrigt Anfinson som er gift med Magnhild og fullmektig for Åsa.Uten at det direkte sies i teksten, må disse to søstrene være døtrene til den Trond som er nevnt i det første diplomet, og kjøperen er deres søskenbarn.

Det tredje diplomet er et tingsvitne opptatt på Grip 9. oktober 1513 der seks lagrettemenn bevitner at de har sett og hørt lese to brev så lydende at Arne Jonson og Trond Jonson var rette arvinger og odelsbårne til Indre og Ytre Nesje, og at Jon Arneson arvet halvparten etter sin far og kjøpte andre halvparten av Engelbrigt Anfinson som solgte på sin kvinne Magnhild Trondsdatters og hennes søster Åsa Trondsdatters vegne. Likeså at Jon hadde arvet fem spann i Hoven etter sin far og kjøpte 2½ spann av Engelbrigt Anfinson og hans kvinne.

Det har av enkelte forfattere (Slik O. Olafsen i «Veøy i fortid og nutid) vært fremstilt slik at dette siste diplomet skulle omhandle et salg som foregikk på det tidspunkt, og på det grunnlag er det konstruert opp to nye generasjoner av Arne og Trond og Jon. I Bolsøyboka bind II s. 405 flg. har imidlertid Olafsen-Holm påpekt at det er det samme salget som er omtalt i diplomene av 1504 og 1513. Det første taler i nåtid og det andre i fortid.

Opphavet til misforståelsen er trolig Diplomatariets redaktør, for i resyméet av innholdet i tingsvitnet står det «at Arne og Thrond Jonssønner vare odelsbårne arvinger til indre og ytre Nes (Nesje) med Kalsøen i Veø prestegjeld i Romsdal, tilsammen 21 øresbol, hvorav deres fader Jon Arnessøn arvede halvparten efter sin fader» osv. I selve teksten er imidlertid ikke sagt at Jon Arneson var far til Arne og Trond. Sett i sammenheng med diplomet fra 1504 blir det tvertimot ganske klart at det er Jon som er den yngre generasjon, og at det er samme salg det er snakk om.

Det er videre to poeng det er verd å merke seg i Olafsen-Holms omtale i Bolsøyboka. Med henvisning til Trygve Width i Nordmøre Historielags årsskrift 1926 antar han at Brynhilda Simonsdatter var ridderen og riksråden Gaute Kanes hustru, og opplyser at odelen i både Nesje og Hoven ikke var Aspe-odel, men Kane-odel, og at arvingene måtte være av umiddelbar Kane-ætt. På dette punkt i fremstillingen kan det derfor være på sin plass å redegjøre litt for disse ættene. (se Fig. 2 og Fig. 3).

Figur. 1

Som Kane-ættas stamfar regnes Gunnar Toraldeson, visstnok den samme som var fehirde i Bergen ca. 1340. Det var ellers i Vestfold ætta hadde sine store jordegods og synes å ha hørt hjemme. Han hadde to sønner, Sigurd og Toralde. Sigurd hadde igjen en sønn, Toralde Sigurdson som var gift med Adalis Erlingsdtr. fra Tolstad i Vågå. Med disses sønn Trond Toraldeson kom ætta til Aspa på Nordmøre, da han ble gift med datter til den rike jordeieren Aslak Jonsson i Aspa, og fra disse utgår den såkalte Kane-Aspe-ætt, også kalt Trygge-ætt. Deres sønner var erkebiskop Olav (1405-1474) og den noe yngre Ivar Trondsson i Aspa.Det har vært hevdet at erkebiskop Gaute Ivarson skulle være sønn av Ivar Trondsson i Aspa, men for noen år siden ble det i Det Kgl. Bibliotek i København funnet en ættebok fra ca. 1540 der etterkommerne etter Aslak Jonson i Aspa er oppskrevet i 5-6 generasjoner, og Gaute Ivarson er ikke nevnt der.( Norsk Slektshistorisk tidsskrift XIII - 1952)

Men Ivar hadde en annen sønn, Jon Ivarson, som ble bruker i Aspa etter ham. I Bolsøyboka 1.c. er fremsatt en hypotese om at Jon Ivarson skulle være identisk med den Jon som var far til Trond og Arne Jonssønner og altså ha vært Brynhilda Simonsdtr.‘s svigersønn.

Den seinere oppdagede ættetavlen synes tydelig å utelukke dette. Etter denne ser det ut til at Jon Ivarson var ugift og barnløs, og det var hans søstersønn som tok over etter ham i Aspa.Den andre ættelinjen går ut fra Toralde Gunnarson. Hans sønn Gunnar var gift med Gyrid Eriksdatter Galtung og de hadde barna Toralde, Gaute, Nils (Nicolas) og Sigrid. Denne Gaute måtte det da være som var gift med Brynhilda Simonsdtr. og var morfar til de to Jonssønnene. Det er ellers så godt som ingenting vi vet om denne mannen, og det kan tyde på at han døde ung. Broren Toralde bodde i Vestfold og hadde blant flere barn også en sønn som het Gaute. Han var far til Arild Kane som ble slått i hjel på tinget i Borgund i 1496.Den andre broren, Nicolas eller Nils, hadde også en sønn som het Gaute (til Strøm, Nordmøre). Han døde i 1480-årene. Noen forfattere har også villet ha det til at det var denne Gaute Nilsson som var gift med Brynhilda, men så vidt en vet hadde han bare ei datter, Kirsten, som var gift først med ridderen Svend Galle og andre gang med Peder Gris. Det var disse som arvet Kanestrøm.Men så tilbake til emnet fra en annen innfallsvinkel. I Sunndalsboka bind III s. 59 flg. har Ivar Seljedal behandlet det samme i tilknytning til Hoven. Han skriver bl.a.:«Ved år 1400 eller tiden nærmest deretter eide den lavadelige (En væpner ble regnet til høyadelen.) vebneren Holte Jonson 4 spann i Hoven. Han skal ha tilhørt en lavadelig ætt på Romerike. Han var gift med Arnbjørg Toraldesdtr., en datter av Toralde Sugurdsson Kane i hans annet ekteskap med Adalis Erlingsdtr. Arnbjørg var en faster til den senere erkebiskop Olav Trondsen. Holte Jonson var altså inngiftet i den mektige Kane- og Aspe-ætt.»

«Ifølge et diplom datert Frei 26. mars 1480, eide i sin tid Brynhild Simonsdtr. noe i Hoven. Denne Brynhild var gift med rådmann Trond Toraldeson Kane, en halvbror av Holte Jonsons hustru Arnbjørg Toraldesdtr. Brynhild var Tronds første hustru. Hun døde antakelig omkring 1400 og etterlot seg en sønn Nils Kane og en datter (Magnhild?) Denne datter ble mor til 2 sønner: Arne Jonson og Trond Jonson. Deres far het altså Jon, men er ellers ikke videre kjent. Ifølge et annet diplom, datert Grip 9. okt. 1513, arvet Arne Jonsons sønn, Jon Arneson, etter sin far 5 spann i Hoven, og dessuten kjøpte han sammesteds 2½ spann av en Engelbrekt Anfinnsen.

De 5 spann Jon Arneson arvet i Hoven var gått i arv fra Brynhild Simonsdtr. til sønnen Nils Kane og etter hans død til hans søstersønner Arne og Trond, da Nils selv ikke etterlot seg arvinger, såvidt en kan se. Den Engelbrekt Anfinnsson, som solgte 2½ spann i Hoven til Jon Arneson, var gift med Jons søskenbarn Magnhild Trondsdtr».

Her er det, som en ser, store uoverensstemmelser. Som foran nevnt var det Trond Toraldeson som ble gift til Aspe, og hans eldste sønn, erkebiskop Olav, var født i 1405. Hvis Trond var gift to ganger, måtte ekteskapet med Brynhilda være det første, for hun var ikke mor til Olav, og skulle altså være død omkring år 1400.

Dette årstallet synes forøvrig å være noe tidlig som hennes sannsynlige dødsår.  Det avgjørende er imidlertid at hun måtte ha vært enke for i det hele tatt å ha blitt eier av Kaneeiendommene Hoven og Nesje, idet hun måtte ha arvet dem etter sin mann. Arvegangen som er omtalt i dokumentet fra 1480 gir forøvrig anledning til visse refleksjoner. Brynhilda omtales som eier og sønnen Nils «arvet henne etter hennes død», og det er nå ingen andre arvinger enn Arne Jonson og Trond Jonson «fordi at de er hennes dattersønner». Men egentlig skulle jo dette være Nils’ farsarv og ikke hans morsarv, og hans søster eller hennes barn skulle ha arvet sin del.

Slik det er uttrykt gir det ingen fullstendig mening, og denne ufullstendigheten må tilskrives at dette ikke var det vesentlige ved dokumentet. Det som var viktig å få fastslått, var at de to brødrene nå, i 1480, var de rette og eneste arvinger. La oss så gå over til de to siste Nesjedokumentene.

I 1589 ble det på Aukra utstedt et brev der det gjøres kjent at de fem søsken Saxe Erikson Ulla, Anders Erikson i Vaksvik, Johans Erikson på Ulla, Inger Eriksdtr. på Blindheim og Gunhild Eriksdtr. i Lausund selger til sin samfødte bror Tore Erikson Småge 2 våg fiskeleire i Sør-Nesje. som de alle hadde arvet for 29 rdl. (DN XI 212).

Endelig dukker Nesjediplomene opp igjen i 1640, da på høsttinget på Nesje den 28. november «fremkom Mogens Knutson Stenså på sine egne og sine søskens vegne, samt Oluf Peersen Nordnesje og på sine egne og søskens vegne, samt Knut Bjørnsen Sørnesje på sin hustru Maretti Eriksdatters samt på sin svoger Laurits Eriksen Landre sine vegne og samtlige i rette lagde tre gamle pergaments brev som for retten ble lest og påskrevet.» Her følger så i tingboka en ordlydende avskrift av den erklaring som ble avgitt under tingsvitnet på Grip.

Også i tilknytning til disse to siste aktstykkene er det grunn til å komme inn på Bolsøybokas omtale av emnet, fordi det her trekkes to direkte feilaktige slutninger. Tingsvitnet fra 1640 omtales som diplom nr. 4, mens Aukrabrevet bare kort refereres noe senere i tenksten, og uten at årstall angis.Det kan tyde på at forfatteren har tatt feil i kronologien. Men det som virkelig får en til å stusse, er at det i tilknytning til tingsvitnet fra 1640 skrives: «Sikkert er bare det at fra Magnhild Trondsdatter og Anfind Engelbrigtson nedstammer en meget stor og vidt forgrenet etterslekt i Romsdal - Veøy, Rødven, Bolsøy m. fl. bygder - som altså gjennom Magnhild Trondsdatter (og muligens også Åsa Trondsdatter) hører til den forente Kane-ætt og Aspøy-ætts etterslekter. Om disse senere grener av ætten forteller tillegget, diplom nr. 4.» Når Aspøy-ætta trekkes inn, er det på bakgrunn av den høyst tvilsomme hypotese at Brynhilda Simonsdatters svigersønn er identisk med Jon Ivarson i Aspa, en hypotese som altså i dag er enda mer tvilsom enn da den ble framsatt. Og som samme forfatter selv har påpekt, var Nesje-odelen umiddelbar Kane-odel så arvegangen går ikke gjennom Aspøy-ætta. Skal en tale om ætte-foreninger, må vel det rette være å kalle det den forente Kane- og Galtund-ætt.

Videre heter det etter den korte omtalen av Aukra-brevet: «Det ser således ut som om Nesje-odelen er gått videre i ætten, og at de personer som er nevnt her er Magnhild (eller Åsa) Trondsdatters ettermenn i odelen og ætten.»  Det er mulig at både Magnhild og Åsa hadde etterslekt, men det ser således ut som om Nesje-odelen er gått videre i ætten, og at de den til sitt søskenbarn, som tidligere hadde arvet den andre halvdelen.

De personer som opptrer i 1589 og 1640 må derfor vere Jon Arnesons etterkommere.

II.

Så langt skulle arvefølgen være klar for så vidt vi kan utlede den av de dokumentene som er bevart. Men før vi forsøker å følge den videre, kan det være nyttig å se litt på de arve- og skiftereglene som gjaldt. Her kom det nemlig en viktig endring på den tid vi nå er kommet fram til.

Fra gammelt var regelen at når en person døde og etterlot seg barn og jord, kunne hvert av barna kreve en ideell part i garden til eie. (Døtre arvet halvparten av sønnenes arvelodd). Var det flere garder, fikk arvingene ideelle parter i hver gard. Det er dette som er blitt kalt delingsregelen i odelsretten, men den gjaldt både for egentlig odelsjord og jord som det ikke var hevdet odelsrett til. Formell lovhjemmel for regelen finnes ikke, men Gulatingsloven 87 og Frostatingsloven XIV 4 har regler om fysisk deling av jord, og der er det klare forutsetninger om at arvingene eide hver sin ideelle part som de så kunne kreve omgjort i fysisk part. Regelen om fysisk skifte gikk over i Landsloven 1274 VI 3, og derfra til Norske Lov 1687, 5-2-68. Hele veien er forutsetningen om ideelle parter opprettholdt. Delingsregelen var først og fremst en regel om rettferdig deling mellom arvingene, men den var samtidig en oppgjørsregel. Når hver hadde fått sin ideelle part, var skiftet med hensyn til garden avsluttet. I denne form måtte regelen føre til sterk oppdeling av jorda, og det ble behov for å modifisere den. Arvingene kunne være bedre tjent med å leie bort eller selge sine parter til en medarving. I stedet for at alle hadde sin part, ble det da bare en eier, og de andre fikk sine arveparter omgjort i andre verdier, enten i en årlig leiesum eller i en engangssum. Men dette ble i tilfelle transaksjoner utenom det egentlige arveskifte.

Behovet for å modifisere delingsregelen ble imøtekommet da den første generelle regelen om åsetesretten kom i 1539 i Truid Ulvstanns og Klaus Billes resess. Den gikk ut på at når det var mer enn en arving, skulle eldste bror «have og nyde åsætet» mot at de andre arvingene fikk sin arv i annen jord eller andre ting. Når det ikke kunne skje, skulle han likevel bli sittende med garden og gi de andre arvingene landskyld av sine parter. Etter denne regelen måtte det skje et mellomoppgjør under selve skiftet, og det er vel et slikt skifteoppgjør vi får underretning om i Aukra-brevet fra 1589. Her ser vi at en del av Nesje-odelen er gått i arv til folk på Ulla i Haram, og vi bør derfor vende blikket dit.

I Haram bygdebok, 2. halvband, s. 53 skriver Martinus Rogne:

«Trond Jonson på Ulla, nemnd i 1520, var morfar (?) til dei ovannemnde syskena frå Ulla. Trond Jonson var farbror til Jon Arneson Ulla som var far til Erik Jonson Ulla og Guttorm Synes. Dette er nyleg prova. Trond var frå Veøy. Etter eit diplom frå Grip 1513 var Arne Jonson og Trond Jonson rette arvingar til Sør-Nesje og Nord-Nesje i Veøy.»

Rogne nevner ikke hvilke «prov» han har, men han synes inspirert av Bolsøy-boka når han gjør Trond Jonson til morfar for denne søskenflokken. Det er på bakgrunn av den feilaktige slutning at arven utgår fra de to Trondsdøtrene han må koble inn denne linje. Men det er jo fra deres søskenbarn Jon Arneson arven går videre. Disse søsken måtte naturligvis være hans etterkommere. Slik Rogne fremstiller det, kommer man en generasjon skjevt, og Erik Ulla måtte være gift med sin fars søskenbarn. Spørsmålstegnet tyder på at Rogne heller ikke har vært helt overbevist om riktigheten av det han skrev.

Det siterte avsnitt inneholder også en del andre formuleringer som i sin konstaterende form vel går lenger enn det er dekning for. Når det f.eks. heter «Trond Jonson på Ulla, nemnd i 1520», går jeg ut fra at det er manntallet for tiendepenningskatten det refereres til, men der står bare «Trond på Ulla», uten noe farsnavn. Det kan ha vært Trond Jonson, og det kan like gjerne ha vært en annen. Det eneste som kan sies med sikkerhet er at det må være en forbindelse mellom Jon Arneson og arvingene i 1589, men hvordan arvegangen har forløpt i detalj i det tidsrommet på nesten 80 år som ligger i mellom de to dokumentene, kan vi ikke si noe sikkert om.

Så går det nye halvhundre år til høsstinget på Nesje i 1640, og umiddelbart kan vi heller ikke finne noen forbindelse som fører fram til de personer om opptrer der. Foreløpig lar jeg dette bero, og går over til en kilde som ved en nærmere analyse kanskje kan gi enkelte spor - nemlig Romsdal Jordebok fra 1661. Størrelsen på eierandelene kan gi en pekepinn om mulige arveskifter. For lettere å kunne foreta en sammenligning har jeg regnet ut landskylda i mark for samtlige bruk og eiere. (1 våg = 3 pund = 72 mark.) Det er tre bruk på hver av gardene, og jeg betegner brukene med romertall foran brukerens navn.

  .

.Disse forholdstallene mellom de forskjellige eierandelene forteller med all ønskelig tydelighet om at de er fremkommet ved arveskifter.

Grupperer vi partene, kommer det videre fram en tydelig todeling på Nord-Nesje og en tredeling på Sør-Nesje. Her er også Veøy kirke og Gjermundnesfuten Iver  Andersen kommet inn som eiere, og dette er interessant. Ser vi dette på bakgrunn av skiftereglene som er nevnt foran, synes det å måtte lede til den konklusjon at det er eiendomsstrukturen slik den ble allerede ved skiftet etter Jon Arneson vi finner igjen.

Her må innskytes at i mellomtida var landskylda på Nesje blitt nedskrevet fra 13½ våg til 10½ våg, altså til 7/9 av den tidligere verdi. Nord-Nesje ble nedskrevet fra 4½ våg til 3½ våg og Sør-Nesje fra 9 til 7 våg slik at det innbyrdes forhold mellom gardene ble det samme. Den parten som i 1589 var på 2 våg, ville altså i 1661 være 1 våg, 1 pd og 16 mrk. eller 112 mrk., og det stemmer som vi ser både med Jon Rypdals og Iver Andersens parter, og på en eller annen måte må det være en sammenheng mellom Anne Eriksdatters og Mogens Stensaas parter i bruk I som tilsammen også utgjør 112 mrk. Jon Myklebostad, Rasmus Rasmussen og Veøy kirkes parter er nøyaktig halvparten så store, og har opprinnelig vært 1 våg hver.

Når Veøy kirke er blitt eier, må det helst ha skjedd før reformasjonen i 1537. Jon Arneson opptrådte som kjøper i 1504 og ble dermed eneeier. Han må være død før 1537 og ha gitt 1/3 av Sør-Nesje til Veøy kirke og trolig en annen geistlig institusjon (erkestolen?) som er blitt oppløst ved reformasjonen slik at denne del er kommet til salg og i 1661 finnes igjen i futens eie. Dette er likevel bare en blant flere muligheter.

Videre må det ha vært to arvinger som har fått hver sine ideelle andeler av hvert av de gjenværende bruk, og etter partene i Sør-Nesje å dømme må det ha vært en sønn og ei datter. Siden skjer det arvefall i antakelig fem generasjoner fram til 1661, og etter resessens regler har det ikke foregått videre oppdeling, men siden har en av arvingene innen hver linje utløst de andre, eller de har fått hver sine udelte parter slik som de var. Det kan vel også ha foregått visse salg og makeskifter utenom skiftene. Dette må ha vært tilfelle når Mogens Stensaa har fått en part på 14 mark i Sør-Nesje, og det blir også vanskelig å forstå eiendomsforholdene på Nord-Nesje på annen måte. Men salg ut av slekta har neppe skjedd ettersom det så sent som i 1640 ble gjort arvekrav gjeldende på grunnlag av de gamle dokumentene.

La oss så se litt på de personene som er oppgitt som eiere i 1661. Av arvepretendenene fra 1640 finner vi bare igjen Mogens Knudsen Stenså. Han eier 63 mrk. i Nord-Nesje, like mye som Jacob. Disse to var brødre, og Nils som bykslet bruk III, var Mogens Stensås sønn.

I 1597 var det fire brukere på Nesje. Anders Hansson eide 5 våg 1 pund fiskeleie odelsgods, men de tre andre, Iver, Knut og Erik var brukere uten å eie odelsgods på det tidspunkt. Knut og Erik, og kanskje også Iver, var Anders Hanssons sønner, og Knut var igjen far til Mogens og Jacob.

Erik Andersson hadde en sønn som het Lars som ble bruker på Nesje i 1644 og eide 2½ pd, og 4 mrk odelsgods. Muligens er Anne Eriksdtr. som i 1661 eier en part i Sør-Nesje, hans søster.

Det har ellers vært en annen teori om hvem denne Anne var datter av. Martinus Rogne antok at det var hun som var arving til den parten som etter brevet fra 1589 ble solgt til Tore Erikson Småge. Sammenhengen skulle være at lensmann Erik Nesje var sønn av Tore Småge, og Anne var igjen hans datter. Hun skulle også være identisk med den Anne Eriksdatter som var gift med Rasmus (store-) Rasmusson Myklebust på Harøya, og han var den Rasmus som er nevnt som eier av en part i bruk II.

I et innlegg i Romsdals Sogelags Årsskrift 1965 s. 33 har imidlertid Herlof Grüner tilbakevist dette, idet han opplyser at Tore Erikson Småge må være død ca. 1603 uten livsarvinger, fordi broren Johannes i Orten arvet odelsgodset etter ham, og at den Erik som bodde på Nesje, het Erik Anderson og var sønn av Anders Hansson Nesje. Johannes Orten er den samme som Johannes Ulla i brevet fra 1589, og han levde i hvert fall etter 1630. Hvem som arvet denne gardparten etter ham, har jeg ikke kunnet finne ut, men det kan være denne som er solgt til futen. Han ble jo kort tid etter eier av hele Nesje, ifølge matrikkelen fra 1667.

På bruk II er det Jon Rypdal som eier den største parten, og om ham opplyser Olav Rekdal i bygdebok for Tresfjord at han først er nevnt på Rypdal i koppskattmanntallet i 1645. I manntallet 1664 er navnet oppgitt til Jon Ivarson, alder 60 år. Det gir en viss sannsynlighet for at han var sønn av den Ivar som var bruker på Nesje i 1597. Her finner vi i så fall Iver, Knut og Erik Andersons etterkommere.

Jon Iverson Rypdal, Mogens og Jacob Knutsen og Anne Eriksdatter som eiere av bokstavelig talt brorparten av Nesje. Det kan sikkert finnes ut mer om disses etterkommere, og en del er også kjent.

III.

Her skal vi imidlertid ta for oss de to personene som eier «søsterpartene » i Sør-Nesje. Som foran nevnt har en antatt at det er Rasmus Rasmusson Myklebust på Harøya det gjelder, og på grunn av navnelikheten har en ment at Jon Myklebostad også måtte høre hjemme der. Jeg har likevel ikke kunnet finne noen Jon der som i alder kan passe inn i dette bildet. Derimot er det langt mer sannsynlig Jon Myklebostad i Vistdal.

Men for å komme disse to personer litt nærmere, skal jeg bringe inn et annet sentralt dokument i romsdalsk gardshistorie, nemlig Holsbødommen fra 1605, gjengitt i R.S.Å. 1951.

Det som skjedde i 1605, var at kongens foged i Romsdal, Jacob Pedersen, anla sak for å få fastslått Holsbøens grenser og rettigheter.I retten møtte Anders Torsteinson «Hurrel» (Hurlen) og Rasmus Torsteinson Farstad (på Lepsøy i Haram) og la fram et brev datert Veøy 1526 som viste at Torstein Rasmussen Hurlen eide en gard som kalles «Aasse» (Osen) og et annet brev fra samme år om at samme Torstein Rasmusson eide garden Indergjerde, og endelig et brev som gikk ut på at Anders Nilson på Dalset, Ane Nilsdatter.i Rødven, Ingebrigt Olson på Berg og Ole Olson på Hammervoll hadde solgt til Anders Torsteinson på Hurlen gardparter i Nes, Røsberg, Istad, Indergjerde, Ulleland og Osen som de hadde arvet.

I R.S.Å. 1964 har Herlof Grüner gitt en del interessante opplysninger om de personer som er nevnt her. Den Torstein Rasmusson som er omtalt i brevene fra 1526, var bror til Gurå Rasmusdtr. som var gift med den første protestantiske prest i Veøy, Nils Knutson, omtalt i et diplom 4. mai 1547 (A Chr. Bang s. 299 + Diplom Norv. X 670.) Se Asgaut Steinnes i NST XVIII s. 199. (Mjelvagods. Bolsøyboka I s. 290 flg. inneholder flere feil.).

Gurå - og dermed også Torstein - var ætta etter Rike-Torstein, Torstein Askjelson Bjørke som eide Mjelvegodset. Anders Nilson på Dalset og Ane Nilsdatter i Rødven var Gurå og Nils Knutsons barn, og altså da søskenbarn til Anders Hurlen og Rasmus Farstad. Ingebrigt Olson Berg og Ola Olson Hammervold var «antakelig gift med hver sin søster, døtre av presten Nils Knutson og hustru Gurå», mener Grüner. Siden begge heter Olson kan de vel også være brødre og bror- eller søstersønner av Gurå og Torstein. Ane Nilsdotter var gift med Lars Jemt i Rødven, og de hadde sønnen Erik som var lensmann i Rødven åtting. Han hadde igjen to sønner, Knut som overtok garden, og Jon som i 1636 giftet seg med ei enke på Myklebostad i Vistdal. «Han (Erik) hadde vel flere barn, men bare to sønner kjennes» skriver Grüner. Ja, mon det.

Fra tingsvitnet 1640 husker vi at mellom arvepretendentene var Laurits Erikson Landre og Maretti Eriksdtr. Nesje. Disse er tydeligvis ikke blitt eiere, og Grüner skriver i en annen forbindelse at Laurits (eller Lars) Landre ikke eide en tøddel odelsgods i hele sitt liv. Det har vært spekulert en del over hvem Lars Erikson Landre var sønn av, og jeg tør vel våge den påstand at han var sønn av Erik Larson Rødven, og når han ikke ble eier av odelsgods i Nesje, var det fordi broren Jon Myklebostad løste ham ut. Veien var jo heller ikke lang fra Rødven til Landre.

Hva så med Rasmus Rasmusson som var eier av en nøyaktig like stor part? Vi har jo før vært inne på at det er Rasmus Myklebust det er tale om, og i så fall var han eneste sønn av Store-Rasmus - Rasmus Ingebrigtson (Om ham bl.a. Halvdan Koht i «Norsk bondereising), og vi har jo også en Ingebrigt i persongalleriet, nemlig Ingebrigt Olson Berg.

Skulle det altså vise seg når alt kommer til alt at Store-Rasmus var romsdaling og hørte til denne ætta? Det er flere ting som kan støtte opp under den teorien. For det første har en, tross atskilling gransking, ikke kunnet finne noe avgjørende holdepunkt for hane avstamning på Sunnmøre. De fleste har vel ment han var fra Ørsta, og andre har med bestemthet påstått at han var fra Ørskog, men bevisene har vært lite håndfaste.

Bare det som allerede er nevnt foran, gjør det mer sønnsynlig at han var sønn av Ingebrigt Olson Berg. Men et langt sterkere indisium har en i det faktum at sønnen, Rasmus Rasmusson, sammen med Tomas Langva fra 1660~årene står som eier av de samme gardene i Bolsøy som er nevnt i Holsbødommen. Det måtte være i kraft av odelsrett han kunne erverve dem - sikkert i konkurranse med langt mer kapitalsterke liebhabere som vi vet det var til jordeiendommer på den tid. Dette gjaldt vel ikke minst i Osenområdet som var Romsdals beste skog- og sagbruksdistrikt.

Et lite tegn på ættesammenheng finner en kanskje også i at en Ola Rasmusson Farstad brukte samme bumerke som Rasmus Rasmusson. (Strømme: Bumerke frå Sunnmøre s. 82.)

Men et viktig spørsmål kan vi da ikke unnlate å søke svar på: Hvordan var Nesje-eiendommen i tilfelle kommet over i denne ætta? Jeg kan ikke se mer enn ett svar på det: Den Rasmus som var far til Gurå prestefrue og Torstein Hurlen måtte være gift med Jon Arnesons datter. Dette ville i så fall også forklare et forhold som blir nevnt av Grüner i den foran siterte artikkel i R.S.Å. 1964, nemlig at «på Hammervoll var ei ætt, som må vere både av presteætta og Aspe-Kane-ætta». Utover fra 1600 var Knut og Nils brukere og odelseiere. Nils eide sammen med Knut Anderson Nesje odelsgods, og når de eier gammelt odelsgods sammen, må de være slektninger.

Som vi husker var Ingebrigt Olson på Berg og Ole Olson på Hammervoll nevnt som selgere av gardparter til Anders Torsteinson Hurlen. Om denne teorien er rett, skulle vi få en slektstavle som vist her

.

Rasmus Rasmussons parter i gardene i Bolsøy gikk siden over til hans sønn Ingebrigt Beinset. Om hans etterslekt se R.S. Å 1978. En annen av Rasmus Rasmussons sønner var Erik Røsok som i sitt første ekteskap var gift med ei datterdatter av Johannes Orten.  Ei av Rasmus Rasmussons døtre, Ingelev, ble gift med Helje Olson Os i Vatne, og en av deres sønner var Kristoffer Heljeson Haukebø. Ei datter, Berte, kom til Brunvoll. Det er mange romsdalinger som nedstammer fra disse og Rasmus Rasmussons øvrige barn, og også mange i Vatne, Haram og andre bygder på Sunnmøre.

Jeg har i denne framstillinga i det vesentlige basert meg på trykte kilder og for så vidt på andres arbeider. Ved å sammenholde disse har jeg kunnet påvise uoverensstemmelser og feilslutninger og til en viss grad vært i stand til å korrigere disse. Gjennom et nærmere studium av enkelte kilder mener jeg også å ha kunnet føyd til noen nye synspunkter. Når det spesielt gjelder teorien om at Store-Rasmus muligens ættet fra garden Berg i Veøy, så må det taes kun for det det er - en teori. Når jeg likevel våger å sette den fram, er det i håp om at den kan virke så vidt interessant og underbygd at noen som har større muligheter for å granske dette, kan tenke seg å nærme seg problemet fra dette utgangspunktet.

Fig. 3